Kommentar

Kjære, skrale student

Jeg vil på vegne av meg selv, vennene mine, naboene mine, regjeringen og de folkevalgte generelt, be om unnskyldning.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Sigrid Bonde Tusvik

Komiker. Skriver hver fjerde uke i Dagsavisen.

Jeg har helt glemt å tenke på deg i over ett år. Jeg tenkte på deg da du i fjor sommer mistet besinnelsen og festa i en grotte under St. Hanshaugen, og forrige helg dukket du opp i tankene mine da du og tusen av dine skjebnekompiser våget dere ut på en iskald festnatt og bedrev utagerende festing på den samme haugen.

Jeg har lest om dere og pandemilivet deres av og til, men jeg har altså ikke brydd meg noe særlig. Livet som kulturkomikerkvinne har vært selvopptatt sånn sett. Jeg har små barn, min koronahverdag er ikke så annerledes enn den hverdagen jeg hadde før viruset traff. Mine barn har gjennom alle disse 15 månedene fått den friske lufta, den solide matpakka og daglig dose kyss klapp og klem og alt annet de trenger for å blomstre i livet. Mens du, fine student, deg har jeg glemt oppi alt. Helt til undersøkelsen som 30.000 av dere studentene svarte på, dukket opp denne uka og fortalte meg hvordan dere faktisk har hatt det.

23 prosent har tenkt seriøst å ta sitt eget liv, viser undersøkelsen. 15 prosent av dere har tenkt på det de siste 14 dagene. 4,3 prosent av dere har prøvd. 40 prosent av dere er under 25 føler dere ensomme. Hver fjerde av dere ble avvist i psykiatrien i løpet av fjoråret.

Det jeg aller mest skal be om unnskyldning for, er at dette tydeligvis er en situasjon mange har fryktet og forutsett. For i samme øyeblikk som tallene legges på bordet, rykker rekka med ansvarlige politikere og eksperter og meningsdannere ut og har tiltakene klare og sier at dette har vi sett komme, dette har vi fryktet og her har vi vært bekymret helt fra de første øktene med nedstenging og sosial distansering ble innført for fjorten måneder siden.

Peneminister Henrik Asheim var fort ute og sa han skulle prioritere førsteårsstudentene. Er ikke det litt seint, Henrik? Studenten jeg nå har fått øye på, er snart på vei inn i sitt andre år som digitalt distansert og sosialt isolert menneske.

Hvorfor er Erna hjemme hos Else Kåss Furuseth og snakker om viktigheten av å snakke om psykisk helse, men glemmer å trykke på psykologknappen i det verden går til helvete rundt de unge blant oss?

—  

Oslo Ap vil ha gratis psykolog til alle under 25. Oslo kommune har satt av 10 millioner til psykisk helse. Er ikke dette valgkampsmisk og for seint, dere? I en pandemi der regjeringen kunne trykke på alarmknappen fortere enn Bent Høie rakk å si «folkehelseinstitutt» burde vi vel vurdert å gi psykologtime til studentene sammen med immatrikuleringspapirene? Hvorfor er Erna hjemme hos Else Kåss Furuseth og snakker om viktigheten av å snakke om psykisk helse, men glemmer å trykke på psykologknappen i det verden går til helvete rundt de unge blant oss?

Hvorfor lager Bent Høie patos-tale til ungdommen, og seiler opp som en ny Nordahl Grieg, med sine velvalgte ord om hva en sommer er for en ungdom, samtidig som han driter i helsa til dem han snakker om? Dere studentene skulle hatt gratis psykologtime på teams høsten 2020.

Jeg skammer meg over at jeg ikke har tenkt på dere, for jeg har jo vært student sjøl. Jeg har sittet og grått på do på Chateau Neuf fordi jeg syns Exphil-undervisningen ble så overveldende. Der tusen studenter satt i en sal og kunne forskjellen på modus ponens og tollens, kunne ikke jeg en dritt. Følte meg alene helt til jeg hørte hulkinga fra avlukket ved siden av meg og fant en frende som var like livredd.

Saken fortsetter under videoen.

Vi var litt skvetne av at vi akkurat hadde overlevd Y2K og det ble spådd at alle dataprogrammer skulle konke ut i overgangen til nytt årtusen, men vi trengte ikke stresse med at det lå en dødelig smittesky over hele verden, og enhver ny venn kan være en potensiell virusleverandør som kan knerte bestemora di.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!

Jeg var engstelig som førsteårsstudent, men ikke verre enn at jeg meldte meg opp til sosialantropologi, men mislikte det såpass mye at jeg heller dro til Sør-Frankrike for å studere fransk. Nede i EU lærte jeg meg flytende svensk av de 250 svenske medstudentene mine før jeg dro hjem til studiestart på Westerdals reklameskole, som den gang var som en tre år lang folkehøyskole. En skole jeg elsket, der vi ikke lærte et eneste håndfast stykke kunnskap, men veldig mye kreativt om prosess, retning, idé og løsning.

Jeg vet derfor hvor fælt dere har det i dette forpulte koronastudenterlivets knusktørre ørkenvandring

—  

Jeg vet derfor hvor fælt dere har det i dette forpulte koronastudenterlivets knusktørre ørkenvandring, fordi jeg hadde det fantastisk i min egen eviggrønne duggfriskefrodige studieoase. Jeg har aldri hatt uke på uke med undervisning der jeg bare har sett initialene til medstudentene mine blinke mot meg på en skjerm. Jeg har aldri gått gjennom campus med forelesningssaler lagt øde som etter dommedag. Jeg har aldri sittet krumbøyd over en treig laptop på en 70 centimeter rammemadrass på en overpriset hybel i en fremmed by, livredd for at de to kollektivkompisene du har valgt som nærkontakt har nærkontakter som har nærkontakter som er smitta og som kanskje er grunnen til at du kjenner deg tung i brystet og varm i panna.

Jeg har glemt hvor sårbare vi faktisk var i de åra der vi jo teknisk sett var voksne mennesker, men likevel syns det var dritskummelt at vi var satt fri og hadde råderett over egne liv, og ganske ofte kjente at den friheten var altfor tung å bære og utholdelig bare hvis den kunne deles, drøftes, drikkes og danses sammen med andre som sto midt i det samme.

Jeg har glemt at det viktigste som student likevel ikke var festene, men hverdagen, det å gå et sted og møte folk som både utfordret deg og meningene dine eller ble en så god venn at du plutselig fant deg selv og ble en annen.

Derfor skammer jeg meg når jeg leser at noen har beskrevet studielivet i pandemiåret som tomt, ikke som en fysisk smerte, men som en følelse av meningsløshet.

Jeg skammer meg når jeg ser at fagfolk forteller at dere ikke engang ber om hjelp, for dere tenker at det er sikkert andre som har det mye verre.

Fordi både du og jeg ikke har et klart bilde av den ensomme studentene. Jeg har et klart bilde av den ensomme, gamle dama som ikke har noen å feire jul med.

Hun som får tusenvis av treff når de setter inn annonse på Finn og spør om noen vil ha dem rundt ribba, men jeg har ikke hatt et bilde av den ensomme studenten. Før nå.