Kommentar

Bønder, foren eder

Om du er villig til å betale det norske jordbær egentlig koster, kan den norske bonden ha en framtid.

En vietnamesisk jordbærplukker på jobb i en norsk jordbæråker i fjor sommer, flydd til landet i et chartret fly av en gruppe jordbærbønder.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Jo  Moen Bredeveien

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen

Norsk jordbær er verdens beste, heter det. Skapt av lange, lyse dager under den nordiske himmelen, modnet over lang tid i kald vårtemperatur.

Og plukket av raske hender. Fra Polen, Litauen og Vietnam.

Men ikke i år.

Nå vurderer flere av landets jordbærprodusenter å avlyse årets sesong. De får ikke tak i jordbærplukkere på grunn av den koronastengte grensa. Nordmenn gidder ikke, heter det. De tjener bedre på NAV.

Og sånn kan det gå til at det ikke blir deilige, søte norske jordbær i år.

Bedre kan man knapt illustrere situasjonen i det norske jordbruket. Det står «KRISE» med store bokstaver. Av flere årsaker.

Det står «KRISE» med store bokstaver

Vi har gjort oss helt avhengig av utenlandske sesongarbeidere. Og uansett hva noen prøver å fortelle deg: Det handler ikke om at de er så gode til å plukke jordbær. Det handler om vilje til å jobbe for lav lønn.

Pandemien burde ha lært oss hvor avhengig vi er av kortreist, lokalt produsert mat. Forsyningslinjene er ikke så gode som vi har latt oss lure til å tro. Ikke under en krise. I en slik situasjon er det uheldig, for å si det pent, at Norge er skremmende dårlig selvforsynt med mat.

Vi har en selvforsyningsgrad ned mot 35 prosent om vi korrigerer for import av fôr – altså det dyrene spiser for å bli til kjøtt på tallerken din. Det betyr at vi selv bare dyrker, slakter og produserer 35 prosent av den maten vi spiser.

Krisen blir enda dypere når vi vet at norske bønders økonomisk situasjon er nær bristepunktet.

Det vet vi fordi det foregår et opprør i jordbruket; #Bondeopprør 21. Opprøret er dratt i gang av unge bønder som krever «at den norske bonden skal ha en økonomi som gjør oss i stand til å produsere trygg norsk mat nå og i framtiden». For «slik er det ikke nå».

Når dette skrives har 20.859 mennesker skrevet på oppropet.

Tallene forteller en dyster historie: I snitt er ett melkebruk lagt ned hver dag i Norge siden 2013. Nesten 10.000 melkebønder for åtte år siden er blitt til rundt 6.900 i dag. Hver tredje svineprodusent har lagt ned, og hver fjerde eggprodusent. Bare fra 2017 til i dag har det forsvunnet nær 1.000 sauebruk.

Bak tallene ligger det skjebner og historier. Om de som har gitt opp, men også de som fortsatt står på.

«Dette er den tredje dagen på rad at jeg jobber både på dagen og natta. Men hei, slapp av! Maten blir ikke dyrere av den grunn», skriver bonde Hanne Guåker i Nationen.

Sven Martin Håland forteller til NRK at timelønna – på rundt hundrelappen – er så lav at jobben må regnes som dugnadsarbeid.

Deltidsbonde Anne-Gudrun Klæth Lyngsmo skriver på Facebook at hun «ikke er så mange titusener unna å måtte betale for å produsere mat til den norske befolkning».

Tirsdag leverte bondeorganisasjonene sine krav til regjeringen til årets landbruksoppgjør. Det er duket for steile fronter. Stortinget har vedtatt at inntektsgapet mellom bønder og andre grupper skal utjevnes. Likevel sakker bøndene akterut, år for år.

Noe skyldes at den årlige forhandlingen mellom stat og bondeorganisasjoner drives på feil premisser, mener kreftene bak bondeopprøret. At tallgrunnlaget ikke stemmer med virkeligheten og skjønnmaler bildet.

Et større spørsmål er likevel om ikke selve systemet feiler. Matprodusenter er avhengig av overføringer fra staten i et land som vårt, og må årlig slåss for hver krone. Et godt oppgjør det ene året blir fort spist opp av dårlige oppgjør de neste.

Mat. Hvem som lager den, og hvordan, og hva si skal spise. Det aller viktigste i hele verden

Og hele denne samtalen foregår utenfor de store medienes søkelys. Jordbruket er liksom for komplisert og ugjennomtrengelig til at særlig mer enn ord som «brudd» og noen tall i milliardklassen dukker opp i mediene.

Selv om alt egentlig dreier seg om dette: Mat. Hvem som lager den, og hvordan, og hva si skal spise. Det aller viktigste i hele verden, med andre ord. Selve livsgrunnlaget. Som aldri vil gå av moten.

Mye av harmen rettes mot de store butikkjedenes makt. Med god grunn. Det er flere milliardærer blant matvarebaronene enn blant bøndene, for å si det sånn. Altfor mye av overskuddet går til toppen av kjeden. Det er derfor god grunn til å kreve politisk handling mot kjedenes makt.

Saken fortsetter under videoen.

Det er likevel én diskusjon som for få løfter: Prisen. Nordmenn bruker rundt 11 prosent av disponibel inntekt på mat. Det er lavt i europeisk sammenheng. Det skal ikke mer til enn 6.000 kroner fra hver av oss, viser Sven Arne Lie og Espen Løkeland-Stai i boka «Mellom bakkar og kjøttberg», så blir plutselig norsk jordbruk bærekraftig på en helt annen måte.

Litt mer av inntekten vår – men fortsatt lavt. Og vi forandrer vilkårene i en hel næring.

Sagt på en annen måte: Om du betaler 20 kroner mer for en kurv med norske jordbær, kan de som plukker bærene få en lønn det er mulig å leve av i høykostlandet Norge.

Bondeopprør21 er et nødvendig første skritt. Men det trengs mer grunnleggende endringer.

Vi har vært enige i Norge om at arbeidsfolk i alle sektorer skal ha en lønn som gjør dem til selvstendige samfunnsaktører med en viss kjøpekraft. Derfor er det «dyrt» å ta taxi i Norge, eller å få en håndverker på besøk. Alle båtene løftes når vannet stiger.

Av en eller annen grunn ser den logikken ikke ut til å gjelde bøndene. Her er det prinsippet om at det skal være billig for forbrukeren som styrer for mange av hensynene.

Det er en lite hensiktsmessig organisering av en av de aller viktigste aktivitetene i det norske samfunnet. Og nå sier altså bøndene at nok er nok.