Kommentar

TV-tilværelsens uutholdelige letthet

Sophie Elise, Petter og Vendela og nå Märtha: Jeg er blitt lurt igjen.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Bente Rognan Gravklev

Oslo-redaktør i Dagsavisen

«Alle drømte da de var små om å være prinsesse (...) Jeg hadde en helt motsatt drøm»

Diadem, Durek, dronningen og kongen, og Märtha i prinsessekjole ruller over skjermen. Det er glossy og stylet i introduksjonen til den nye TV-serien «Märtha» på TV 2. Samme kanal har de siste årene hatt en rekke av disse seriene der kjente fjes forsøksvis portretteres i det som skal virke som hverdagslivet deres. Petter og Vendela, Sophie Elise og Isabel Raad: Jeg har sett et unevnelig antall timer på disse seriene de siste årene, som unektelig er inspirert av serien om familien Kardashian, familien som er kjent for å være kjendiser, og som trenger å være synlige med «et eller annet» for å holde seg aktuelle.

Hodet kan slappe av litt, men det trengs minst tre-fire episoder for at jeg skal få med meg noe faktisk handling. Det er som sakte-TV, Hurtigruten minutt for minutt. Det går så innmari sakte. Små situasjoner kan få en episode hver. Blir jeg klokere? Egentlig ikke.

Skru av TV-en, da, kan du si. Det kan jeg. Men snokeren i meg fortsetter å skru på. For kanskje får jeg vite noe mer i neste episode? Kanskje får jeg vite hvordan Caroline Berg Eriksen egentlig har det hjemme? Eller hvorfor Sophie Elise opererer rumpa. Men jeg får jo ikke det. For det jeg får vite er jo nøye utvalgt av noen som ikke er så opptatt av å vise meg virkeligheten.

Uke etter uke har jeg altså fått se hvordan influenser Sophie Elise krangler med vennene sine, lanserer gensere eller bok. Jeg så på da Petter Pilgaard skulle lære seg å kjøre gravemaskin og lede et kjøpesenter-event med Vendela, og da de kjøpte seg et hus som de ikke ville ha likevel. Jeg har sett hvordan influenser Isabel Raad reiser rundt og møter venner, lager podkast, og den siste tida har jeg sett serien om kjendismanager David Eriksen, som åpenbart ikke vil nøye seg med å være bakmann for kjendiser som er kjent for å være kjendiser mer. Der var høydepunktene etter 10 episoder at han kjøpte seg en hund, og at barna og kona skulle øvelseskjøre til førerkort. Jeg har også fulgt serien Bloggerne med en rekke influenserpersonligheter som forteller om stort og smått, mens de lanserer ulike produkter, gråter litt (noen av dem gråter faktisk ganske mye) og løper rundt med vennene sine, gjerne i lange sekvenser med sakte film og en fin låt i bakgrunnen.

Det er litt som å spise smågodt. De fine fargene lokker meg, men etter mange små biter av litt av hvert, kommer kvalmen, og det er kanskje greit for helsa og hjernen min at det er en stund til jeg får sett neste episode.

I første episode av Märtha-serien er vi med Märtha og døtrene når de skal møte pressen i forbindelse med en kunstutstilling for Ari Behn, og vi er med til Jan Thomas som skal gi råd til Leah Isadora om hvordan hun kan få enda bedre resultater med sminke-kontoen hun har på Instagram. Til slutt får vi være med når KK skal intervjue Maud Angelica. Märtha er med på alt, oppmuntrer og gir råd til dem.

Märtha Louise forteller om hvordan hun er mer redd nordmenn enn utlendinger, fordi hun har fått så mye kritikk. Ingen oppfølgingsspørsmål stilles. Hun forteller om hvordan andres oppfatninger av hva hun burde gjøre i livet sitt har vært tungt, om trykket fra mediene da hun valgte Ari Behn som livspartner, og vi får innblikk i en flik sorgen etter Behns død. Men det er korte glimt av alt. Og vi får lite nytt. Det er synd, for det ligger mye interessant her. Men det koker ned til at vi er flue på veggen i en rekke settinger som oppleves gjennomregissert, akkurat slik en kjendishverdagsliv-dokumentar-serie åpenbart skal være.

Hva vil disse seriene oss? Tilsynelatende vil de gi oss et innblikk i hverdagen til kjendiser vi kan være interessert i. Både influenser-navnene og Märtha har nok historier som kan fortelles engasjerende og godt. Men disse seriene har en annen sterkere funksjon: De er en fantastisk plattform for kjendisens imagebygging. Disse menneskene lever av å være et produkt, og dette produktet bygges opp gjennom TV-serien. Konsekvensen er at følelsen av å se en lang reklame er sterkere enn følelsen av å komme under huden og få et faktisk innblikk i et liv. I Märtha-serien får vi vite om både Märthas egne prosjekter, men også døtrenes, enten det er kunstprosjekter eller en instagram-konto som er i ferd med å vokse seg større.

Artikkelen fortsetter under videoen

Det som skiller Märtha-serien fra de andre nevnte TV 2-seriene er at historien rundt Märthas familie og Behns død har fått en så mye bredere oppmerksomhet enn livet til influenserne. Det er umulig å forholde seg til glimt av sorgen etter Behn uberørt. Likevel er det de samme grepene i Märthas serie som de andre seriene: Korte scener fra en utvalgt del av hverdagen mikses med godt lyssatte intervjuer, brutt opp med interaksjon i sakte film med musikk bak. Og temaet er gjennomgående hvordan det er å være en person som får offentlig oppmerksomhet. Jeg sitter igjen med følelsen av å ha sett en lang reklame for Märtha og døtrene. Jeg har ennå ikke fått «historien», slik programmet lover.

Kanskje får jeg vite mer i neste episode, men jeg tviler. Hvis denne serien fortsetter å følge oppskriften, vil jeg sitte igjen med samme smågodtkvalmen som jeg alltid gjør. At det lages flere og flere av disse seriene, forteller meg i det minste at jeg ikke er alene. Vi er mange som lar oss lure gang på gang. Og det er god butikk for TV 2, men aller mest for kjendisene som får sin egen TV-serie.

I en tidligere versjon av teksten sto det at serien går på TV 2 Livsstil. Det stemmer ikke. Den går på TV 2 og TV 2 Sumo.