Kommentar

Kritisk krenking

Hvis noe er for dumt til å være sant, er det ofte det.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

I et levende demokrati er sunn skepsis helt vesentlig. Enten det dreier seg om Oslo-byrådets lokalpolitikk eller regjeringens små og store endringer som forandrer Norge litt etter litt: Uten meningsbrytning risikerer vi at grupper blir overkjørt og løsningene lite gjennomtenkte.

Men god politisk debatt blir så mye bedre når den bygger på fakta. Det er dessverre ikke alltid tilfelle. Kunnskapsminister og Venstre-leder Guri Melbys fullføringsreform er blitt slaktet flere ganger daglig i to uker av et illsint kommentator- og mediekorps, heftig sekundert av akademikere og andre distingverte samfunnsborgere. Det har gått i ett kjør på sosiale medier og i en stim av kronikker. Bakgrunnen er at Melby visstnok ønsker å utradere «dannelsesfagene» historie, naturfag eller religion og etikk på videregående skole.

Det siste spørsmålet har jeg ikke turt å si høyt. Man vil jo ikke være frekk.

Mens debatten har rast, har jeg stilt meg selv tre spørsmål: Er de som raser mot Fullføringsreformen klar over at det finnes noe som heter yrkesfag på videregående skole? Og hvorfor i alle dager er det så liten interesse for hva elevene mener? Men viktigst: Har disse menneskene i det hele tatt lest stortingsmeldingen fra Melby?

Det siste spørsmålet har jeg ikke turt å si høyt. Man vil jo ikke være frekk. Bare det å tenke, helt for seg selv, at landets fremste synsere hamrer i vei på tastaturet på grunn av en stortingsmelding de umulig kan ha lest, er ganske kjettersk.

Tirsdag denne uka leste jeg en twittermelding som fikk meg til å tenke over saken en gang til.

Kommentator i Bergens Tidende, Jens Kihl, skrev: «Eg har følgt dei uendeleg mange sakene i Nettavisen om Gyldenløves gate i Oslo og fått inntrykk av at det var eit skikkeleg inngrep som skulle gjerast for å få plass til sykkelfelt. Fyrst no forstår eg at det berre var noko småtteri! Eg føler meg på ekte lurt».

Striden Kihl her refererer til, er kampen for parkeringsplassene i en av Frogners fornemme gater. Den har en gammel og vakker rideallé i midten som sitt fremste kjennemerke. Oslo kommune har aldri, på noe tidspunkt, på noe sted, i noen form, verken sagt, antydet eller hintet om at trærne i Gyldenløves gate skal hugges og at ridealleen skal vekk. Likevel har en som har politikk og journalistikk som sitt levebrød, og som hører til i det mest opplyste og kritiske sjiktet av norske borgere, vært hundre prosent sikker på at det lå an til en motorsagmassakre på Oslos vestkant. Han er ikke den eneste. Hvordan kunne det skje?

Kanskje fordi Nettavisen opprinnelig illustrerte et leserinnlegg med tittelen «Sykkelsti på bekostning av trærne våre» med et stort bilde av alleen i Gyldenløves gate. Kanskje fordi Nettavisen ofte nevner helt andre prosjekter, for eksempel på Lambertseter, der kommunen faktisk skal felle noen trær, når de skriver om sykkelstien på Frogner. Kanskje fordi de som kjemper for gateparkeringen behendig passer på å nevne «den vakre ridealleen» når de uttaler seg.

Ti slutt sjekket Kihl selv på Oslo kommunes nettsider. Han ville finne ut nøyaktig hva denne galskapen besto i. Til sin store overraskelse fant han ut at ikke et eneste tre skulle bort. Da kom twittermeldingen.

Vi ser noe av det samme i diskusjonen om Fullføringsreformen. Der står det ikke at ungdommene våre heretter skal frarøves muligheten til å lære om historie, religion eller naturfag. Det regjeringen drøfter, er om elevene på studieforberedende skal kunne velge disse fagene som programfag i stedet for å ha dem som obligatoriske fellesfag. I dag er nesten 70 prosent av skoletimene til en elev på studieforberedende fellesfag – ti ulike fag til sammen. Det blir mange innleveringer, mange vurderinger, ofte mange lærere å forholde seg til, mye krysspress og lite fordypning. Ikke minst blir det lite tid til programfagene.

Elever på yrkesfag har ikke hatt disse fagene som fellesfag på mange år. Det er kanskje ikke så nøye med dem?

Men utgangspunktet for debatten har ikke vært stortingsmeldingen. Utgangspunktet har vært en litt uheldig kommentar fra Guri Melby i VG, der hun kom i skade for å si at historie, religion, samfunnsfag, naturfag og geografi er «mindre fag som vi vurderer som nyttige hver for seg, men vi vil heller prioritere fag som er nyttige for alle å ha med seg». Dessverre for Melby, kan vi kanskje si, tar det kortere tid å lese et sitat fra en VG-artikkel enn å lese en stortingsmelding.

Dette er synd for flere enn kunnskapsministeren. Én ting er at de som nå er så bekymret for forfallet ikke har skreket opp tidligere. Elever på yrkesfag har ikke hatt disse fagene som fellesfag på mange år. Det er kanskje ikke så nøye med dem? En annen ting er den fullstendige mangelen på interesse for hva elevene selv mener. Dette handler tross alt om dem, ikke oss som gikk ut fra videregående skole for flere tiår siden. Elevorganisasjonen ønsker reformen velkommen, og peker på det helt vesentlige poenget med den: At flere skal fullføre videregående skole.

Nøyaktig hva det nye fellesfaget kan komme til å inneholde, vet vi ikke presist ennå. Men målet med reformen er blant annet å legge til rette for at elevene på studieforberedende skal få bedre muligheter til å kunne fordype seg i kompliserte tekster og til å kunne reflektere og tenke kritisk. Altså bli studieforberedte.

Kanskje er det ikke er så dumt med kritisk tenkning? Og litt fordypning? Den som driver med slikt, kan for eksempel plutselig oppdage at trærne på Frogner ikke skal hugges, og ungdommene våre ikke skal forderves. To lyspunkt i en ellers litt mørk tid.