Kommentar

På tide å dele

Ulikhetene i Norge fortsetter å øke. Svaret er ikke billig bensin og økte utslipp, men å endre systemet som skaper ulikhetene.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

I Påskeferien 2021 var køene rekordlange utenfor Fattighuset i Oslo. Bare i løpet av onsdagen ble det delt ut mat til 450 mennesker.

Mange har mistet jobben, eller blitt permittert under pandemien, mens andre har slitt med å få endene til å møtes i årevis.

Når matkøene på Fattighuset vokser bør alarmklokkene ringe hos Erna Solberg.

Når ulikhetene blir så store at mange ikke vet om de kan spise seg mette har noe gått galt i samfunnet vårt. Å finne veien ut av et økonomisk uføre blir krevende når man må bruke timevis på å stå i matkø. Sokneprest Lars Martin Dahl og diakon Hanna Haraldstad i Gamlebyen og Grønland menighet sier det godt i avisa Vårt Oslo: «Det er utmattende å ha dårlig råd. Det er fulltidsarbeid i et system med få muligheter for avanse».

Vi i Miljøpartiet De Grønne mener ulikhetene må angripes fra to kanter. For det første trenger vi hastetiltak for å løfte de som trenger det mest. Vi bør redusere skattenivået for folk som lever på lav inntekt, trygd eller pensjon. Vi må øke barnetrygden for familier med lav inntekt og aleneforsørgere og innføre gratis barnehage for de som har dårlig råd. I Oslo har gratis AKS vært viktig for å gi mange barn et godt sted å være etter skolen uavhengig av familiens økonomi, men vi er helt avhengige av tiltak på nasjonalt nivå for å få bukt med utfordringene.

I tillegg til hastetiltakene må vi angripe årsaken til at fattigdom oppstår.

Da må vi gjøre noe med hvordan økonomien vår fungerer. Erna Solberg startet sin regjeringsperiode med å avvikle arveavgiften i 2014, deretter har hun ført en usolidarisk skattepolitikk der de største skattelettene har gått til de med størst formue. I tillegg har regjeringen senket grensen for hvor mye eiendomsskatt kommunene kan hente inn. Det betyr at mange kommuners evne til å finansiere grunnleggende velferdstjenester som skole og omsorg svekkes. Resultatet er at forskjellene mellom folk øker, mens det blir mindre penger til velferd.

I årene som kommer bør vi øke skatten på høye inntekter og store formuer.

Vi bør bruke pengene på å skape et samfunn som gir folk like muligheter og som sikrer alle et verdig liv. De Grønne vil styrke rusomsorgen, øke minstepensjonen, styrke tilgangen på fri rettshjelp, og sette av mer penger til gratis fritidsaktiviteter for barn og ungdom. For å nevne noe.

Erna Solbergs regjeringer har tross alt senket skattene med cirka 30 milliarder kroner. Hvis vi reverserer en del av disse skattelettene og samtidig slutter å øse ut milliarder til store motorveier inn mot de store byene kan vi finansiere en sterkere velferd enn i dag.

Mange partier bruker i dag sosial rettferdighet som et hovedargument mot klima og miljøpolitikk.

De kritiserer MDG fordi vi ønsker at det skal bli dyrere å forurense. Den argumentasjonen henger ikke på greip. Det er ikke folk som står i matkø på Fattighuset som gjør Norge til en klimaversting. Tvert imot, det er de rikeste som forbruker og forurenser mest og som vil betale mest hvis miljøavgiftene øker.

Dessuten handler ikke miljøavgifter først og fremst om å gjøre ting dyrere slik mange liker å fremstille det. Det handler like mye om å fjerne avgifter på de grønne alternativene. MDG vil fjerne statlige avgifter (moms) på frukt og grønt, kollektivreiser, reparasjoner og elsykler. Vi vil skape byer der kollektiv og sykkeltilbudet er bra nok til at flere kan leve uten bil. Og vi vil subsidiere investeringer i ENØK-tiltak slik at strømregningen blir lavere.

Å sette miljø og sosial rettferdighet opp mot hverandre er i realiteten å snu virkeligheten på hodet.

Særlig hvis vi ser på ulikhet i et globalt perspektiv. Det norske bruk-og-kast-samfunnet er en storprodusent av global urettferdighet. Gjennomsnittsnordmannen bruker tre ganger mer ressurser enn kloden tåler. Når vi bruker mer enn vår andel av ressursene betyr det at det blir mindre til noen andre. Taperne er verdens fattigste og det er våre egne barn og barnebarn som vil vokse opp på en klode med ødelagte økosystemer, nedhogde regnskoger og farlige klimaendringer. Derfor må miljøavgiftene opp – ikke ned.

Skal vi komme ulikheten og fattigdommen til livs må vi angripe de reelle årsakene til ulikhet. Her burde den norske venstresiden være mer våken enn den er i dag. Det finnes massevis av tiltak som kan redusere ulikheten i Norge. Allikevel bruker både Sp og andre partier på venstresiden tid på å angripe MDGs miljøpolitikk i stedet for Ernas skattepolitikk.

Det er historieløst og det er en blindvei i kampen mot ulikhet.

I årene som kommer må vi dele godene mer rettferdig, men rettferdigheten må gjelde både innad i Norge, og på tvers av landegrenser og generasjoner. Da er ikke billig kjøtt og billig bensin riktig løsning. Men reelle strukturelle endringer i økonomien som tar årsaken til ulikhet ved roten.

Mer fra: Kommentar