Støres siste sjanse

– Å skjelle og smelle er ikke nødvendigvis det som sender de klareste signalene. Et tørt og tydelig budskap kan være nok.

Det er dagen derpå. Jonas Gahr Støre tørster etter å snakke politikk, om arbeid, velferd, klima, om hvorfor landet trenger en ny kurs. Men nok en gang har Arbeiderpartiet satt dagsorden med en heller pinlig sak. Dagen før måtte Støre rykke ut og refse nestlederen i partiet, som hadde tatt seg en fest på en suite i Bodø sammen med sju partikamerater i verste pandemitid. NRK Satiriks fanget raskt opp nyheten: «Knalltall for Ap: Igjen landets største parti i antall nachspiel». Til mediene kunne Støre melde at han hadde vært «tydelig» overfor nestleder Bjørnar Skjæran, som de færreste kunne navnet på før fadesen var et faktum.

Kunne det vært Støre som gikk på den festen? Han svarer ikke tydelig på det. Men svaret er nok nei. Han nøler kanskje fordi en person tok bilde av ham uten munnbind på T-banen i oktober. Støre sier vi alle kan gjøre feil, men legger ikke skjul på at det Skjæran gjorde var uakseptabelt. Mest av alt vil han nok bare få denne saken ut av verden så raskt som mulig. Det siste partiet trenger i et valgår er nye overskrifter om festkultur og manglende vurderingsevne av en Ap-topp.

Vi sitter på Støres kontor på Stortinget. Han takket nei til å gjøre intervjuet hjemme. Det hadde visst med de strenge smittevernreglene å gjøre og behovet for å ha en frisone. Han har alltid vært opptatt av å beskytte familien.

– Mitt virke er mitt valg. Hjemme er du også i privatlivet til andre, og dem har jeg hatt behov for å skåne.

Han har gjort unntak, som i fjor høst da VG fikk slippe inn. Støre ble spurt om hvor galt det kan gå før han legger inn årene. Men det er ikke svaret på det spørsmålet folk husker, bildet i saken derimot. For blant flaskene på kjøkkenbenken sto det en enslig, halvfull Jägermeister. Var det noen desperate kommunikasjonsfolk som hadde plassert den der for å få Støre til å virke folkelig? Hadde han gjort det selv?

En professor i retorikk tolket oppstyret rundt den halvfulle likørflaska som et tegn på at Støre fortsatt sliter med arbeideridentiteten og at bildet ble et symbol på partiets uklare identitet. Aps kommunikasjonssjef understreket at sjefen ikke er en «drikkfeldig type». Støre selv bare smiler av det hele. Han så den ikke komme.

– Det var litt morsomt egentlig, at det var overraskende at jeg synes Jägermeister er godt, men nå har jeg fått avklart det i hvert fall.

[ portrettet med Super-Shazia (+) ]

Valgåret 2021 startet alt annet enn godt for Støre. 8. januar fikk Arbeiderpartiet uvirkelige 17,5 prosent på en meningsmåling. I VG var overskriften «Katastrofemåling for Ap: Sp fem prosent foran». Dagbladet fulgte opp med å spørre Støre om det ikke var fristende å ta seg en slurk av den Jägermeister-flaska. Den elendige målinga rullet og gikk i alle kanaler i flere dager. Partiveteran Thorbjørn Berntsen etterlyste ny lederdebatt, ikke overraskende pekte han på sin nevø Raymond Johansen som en mulig arvtaker. Støre fikk selvsagt ikke fred, men tankene var et annet sted. Moren Unni Gahr lå for døden, og nå ville han være hos henne, alt annet var uviktig. Støre satt ved senga og snakket om barndommen, om alt de hadde opplevd sammen, spilte musikken han visste hun likte.

– Jeg fikk være der til det siste og holde henne i hånden da det siste pustet kom. Mor var 89, og det faller meg lett å si at det var godt at hun fikk slippe. Men det er en sorg at kontakten er ugjenkallelig slutt, selv om besøkene de siste årene kunne være tunge.

I sin landsmøtetale i 2019 snakket han om moren som levde med demens, at det var vondt både for henne og familien, at de trøstet hverandre. Han trakk fram familiens situasjon for å vise hvor mye fellesskapet og velferdsstaten betyr når de nærmeste ikke strekker til. Familien har alltid vært viktig for Støre, og forholdet til moren var spesielt nært. De siste årene var det ikke lenger mulig å ha vanlige samtaler, og Støre forteller at han fryktet at han ville huske den siste, vanskelige tida best når hun gikk bort.

– Men i det øyeblikket det er over, trer hele livet fram. De siste ukene har jeg utvekslet bilder med mine søstre og barn, fra alle faser og situasjoner som minner oss på hvem mor og far var.

– Tror du på et liv etter døden?

– Det er et mysterium som jeg har grunnet på gjennom hele livet. Når jeg har sett utgangen til moren og faren min, er det noe som er ugjenkallelig slutt. Jeg har en kone som er prest – ingen av oss er skråsikre når det gjelder dette temaet.

Kona Marit Slagsvold er sosiolog, gestaltterapeut og nå også prest. Hun ble ferdig utdannet teolog i fjor og jobber i en halv stilling som prest.

– Jeg er veldig stolt av henne. En sånn reise som hun har tatt, er ikke den enkle vei. Det krever et alvor å gå inn i de spørsmålene. Jeg blir også utfordret. Det er ingen lettvinte valg i min familie, kanskje litt for lite. Vi går mange runder og må ha grundig saksbehandling før vi kan gå videre.

De møtte hverandre i tenårene. I 40 år har hun vært hans viktigste samtalepartner.

– Selv om vi jobber med ulike ting, så har vi det til felles at vi er opptatt av mennesker. Hva som binder folk sammen, hva som skaper trygghet, hvordan vi kan hjelpe til og verdien i det å ta folk på alvor. Det er ikke lett å være overfladisk når vi snakker sammen, for å si det forsiktig.

Kona har sagt at hun har vært et søkende menneske hele livet, og den reisen har Støre vært med på. Han har landet på at han er en tvilende troende.

Støre vokste ikke opp i et religiøst hjem. Troen kom i voksen alder. Godt voksen var han også da han meldte seg inn i Arbeiderpartiet. Foreldrene var ikke opptatt av partipolitikk. De bodde i et velstående strøk, der de fleste stemte Høyre, og de var ifølge Støre «borgerlige i politisk holdning».

– Men verdisettet deres var sosialdemokratisk. De var opptatt av rettferdighet og fordeling.

Etter at sønnen ble sentral i politikken, begynte de å stemme Ap.

– De ble nok påvirket av valget jeg tok, men de var frisinnede mennesker.

Han er yngst av tre søsken, en attpåklatt. Storesøstrene flyttet ut av barndomshjemmet da han var rundt ti år, og han fikk derfor mye alenetid med foreldrene. Moren så tidlig at sønnen kunne nå langt. Han gjorde det godt på skolen, likte å diskutere storpolitikk rundt middagsbordet og elsket oppmerksomhet. Da han var 16 år, sa moren til en venninne: «Den gutten kommer til å bli utenriksminister».

Av foreldrene var det moren som var den mest verbale.

– Jeg pleier å si at faren min praktiserte kjærlighet gjennom det han gjorde, moren min gjennom det hun sa.

I bryllupet til Støre sa faren at han hadde lært sønnen å gå på ski, «alt annet har du lært av mor». Støre er ikke helt enig i det. Hans eldste storesøster har beskrevet faren Ulf Jonas Støre, som en «fantastisk moderne» far, en som var mye sammen med barna, leken og nær.

– Han hjalp til, tok oss med på turer, lærte oss praktisk arbeid. Det var mye kjærlighet i det han gjorde, sier Støre.

Moren var også aktiv og likte å gå på lange turer, sommer som vinter. Men for moren ble det brått slutt på turene da ryggen sviktet. Støre sier det brakte dem enda tettere sammen. I biografien «Jonas» fortalte han at han har levd med å se hvilke utrolige smerter moren har hatt gjennom livet «samtidig som hun har beholdt en personlighet og et sinn som har vært så kjærlig og lyst og positivt».

De siste årene har Støre ofte fått et mørkt drag over ansiktet når han er blitt intervjuet. Så har det heller ikke vært så mye å smile av. Men ifølge kona har han et lyst sinn.

– Er du enig i det?

– Ja, jeg tror det. Det har nok med oppvekst og barndom å gjøre, å se at hver dag byr på en mulighet som du må gripe. Jeg tenker også at sosialdemokratiet som jeg tilhører, har en grunntone som er optimistisk, at vi kan få til ting og gjøre om på det som ikke er bra, men da med sterke fellesskap. Jeg er nok skrudd sammen slik at når noe er tungt og vanskelig, så ser jeg alltid etter hvordan vi kan komme oss videre.

Støre gikk på sitt verste nederlag da Ap tapte valget for fire år siden. Mange mente han var ferdig.

– Hvor viktig er det for deg personlig å lykkes denne gang?

– Det er dette jeg bruker livet mitt til, så det er klart det er viktig. Veldig viktig. Men jeg er ikke et enkeltmannsforetak, jeg er del av et lag. Vi har tapt som lag, og vi skal vinne som et lag. Det viktigste her er jo ikke meg, men alle de som trenger en ny politisk kurs som sikrer jobben deres, økonomien og tryggheten i hverdagen.

Når vi møter ham, har det gått nøyaktig en uke siden han gråtkvalt møtte pressen etter at det ble kjent at LO-leder Hans-Christian Gabrielsen hadde gått bort. Gabrielsen har vært en av hans viktigste støttespillere i politikken, en del av laget, en han stolte på 100 prosent, som helt til det siste forsvarte ham når det ble stilt spørsmål ved om han er rett leder. Gabrielsen ble mer enn en politisk støttespiller. Støre har mistet en venn.

– Han var en kamerat i gode øyeblikk, men også da det dro seg til. Jeg føler det er et veldig stort og smertefullt tap.

De har vært på utallige turer og oppdrag sammen.

– Når vi reiste rundt og snakket om det politiske samarbeidet, fortalte vi også om våre bakgrunner og hvor vi kom fra. Vi hadde veldig ulike fortellinger, men vi hadde også veldig mye til felles i hvordan vi så på fellesskapets betydning for å nå mål, både i industrien og samfunnet for øvrig og hva som er viktig i livet.

Støre forteller at de også møttes uten å ha noen bestemt politisk agenda, at de snakket fritt med hverandre om private ting, at de begge var opptatt av å ta vare på flokken sin hjemme. Støre blir blank i øynene når han snakker om tapet.

– Jeg blir ikke ferdig med at Hans-Christian er borte.

[ minneord om LO-lederen  ]

Det er ikke alle i fagbevegelsen som har støttet Støre like helhjertet. Han har møtt massiv motstand mot partiets politikk og fått mye kjeft. I harde ordelag har han fått høre at Ap fremstår som et støtteparti for regjeringen, at arbeidsfolk ikke kjenner partiet igjen. Etter den elendige meningsmålinga på nyåret, dukket plutselig tidligere LO-leder Yngve Hågensen opp og kom med et kraftfullt forsvar av Støre. «Kan Jonas Gahr Støre, med sin bakgrunn, være leder for arbeidsfolkets parti? Visst faen kan han det!» Hågensen skrev at Støre er «en statsmann som kan styre et land i en urolig verden» og at han er «arbeidsfolkets mann i Norge». Hågensen sammenlignet Støre med Olof Palme, som heller ikke hadde bakgrunn fra arbeiderbevegelsen og vokste opp i et overklassemiljø i Stockholm.

Når det gjelder innlegget til Hågensen, viste det seg at det var skrevet i samarbeid med en av rådgiverne til Ap-lederen. Støre sier han ikke visste noe om det, og Hågensen har sagt at han står inne for hvert ord. At hans egne rådgivere var med på å sette søkelyset på Støres bakgrunn, tyder uansett på at det er en viss uro i partiet for at Ap-lederens formue og klassebakgrunn igjen skal bli et tema i valgkampen.

Ved stortingsvalget i 2017 ble det mange oppslag om formuen til Støre og hvor han har plassert alle pengene sine. Helt fram til valgdagen ble Støre drevet fra skanse til skanse. På spørsmål om han frykter at det igjen vil bli stilt spørsmål ved hans bakgrunn og formue, svarer han:

– Jeg kan ikke si annet enn at jeg har vært meg selv helt siden jeg gikk inn i politikken. Alt om meg er tilgjengelig og ligger ute. Så får folk selv vurdere om det er nyheter i det.

– Synes du det var utidig at det ble stilt så mange spørsmål ved din formue og pengeplasseringene?

– Det ble en avsporing, men jeg har bestemt meg for at jeg aldri vil kritisere at folk stiller spørsmål. Min jobb er å svare, ikke være forurettet.

– Har du vurdert å kvitte deg med formuen?

– Nei.

Men Støre har tatt grep. I fjor kunne han fortelle VG at formuen på rundt 75 millioner kroner er satt i banken.

– Hva betyr det for deg å ha en stor formue?

– Formuen kom da familien solgte Jøtul. Det har vært en trygghet, samtidig som det har fulgt med et ansvar å ta godt vare på det jeg har fått med meg fra tidligere generasjoner. Men også et ansvar for hvordan jeg selv bidrar i samfunnet. Det å ha en formue har åpnet øynene mine for hva det vil si å være økonomisk sårbar, det å ikke klare å betale regningene i slutten av måneden. Gjennom årene med Erna Solberg har jeg betalt mindre i skatt på min formue. Jeg mener det er feil og urettferdig, og derfor sier vi nå at det etter åtte år med høyrepolitikk må bli vanlige folk sin tur.

– Har du mange dyre vaner?

– Eh, nei. Jeg bor i barndomshjemmet mitt og jeg har en vanlig bil. Jeg har verken tid eller interesse for å ha dyre vaner.

Og her snakker han nok sant. Faren var også en nøktern mann, og mangemillionær Støre er ikke akkurat kjent for sitt prangende forbruk og fete biler, noe som kommer godt fram i boka «Seierherren». I årevis kjørte han rundt i en bulkete Fiat Punto med rustne felger. Kameraten Knut Brundtland, sønnen til Gro, klarte til slutt ikke å dy seg da de ankom et bryllup sammen og folk pekte på den lille, slitne bilen og fniste: «Jonas, det har gått for langt. Folk synes du er helt dust.»

[ portrettet med Raymond Johansen (+) ]

Det er snart sju år siden Støre ble valgt til leder av Arbeiderpartiet. Mange tunge stunder har det blitt, og det er lenge siden noen kalte ham «Super-Jonas».

– Jeg har opplevd å være på toppen i omtale og popularitet, og i dag kan jeg si at jeg har vært med hele veien ned. Hvis du tar av når du er på vei opp eller blir knust når du er på vei ned, da er det viktig å finne seg noe annet å gjøre.

Han har aldri angret på at han ble leder. Selv ikke da det sto på som verst med metoo-avsløringene og Giske-saken, som skapte en dyp splittelse i partiet.

– Jeg har full forståelse og respekt for at det var tunge og vanskelige saker. Det var mitt ansvar å sørge for at vi kom oss gjennom det, og jeg visste at det kom til å koste. Jeg har sagt at vi ikke kan abonnere på tillit, vi må fortjene den. Men vi har ryddet opp og samlet laget.

På spørsmål om han ikke frykter at de vonde sakene og spliden i partiet vil dukke opp igjen, gjentar han at de har rydda, «ferdig snakka».

Det er liten tvil om at valget i høst er Støres siste sjanse til å bli statsminister, men han vil ikke snakke om hva som skjer om han skulle gå på en ny smell.

– Det er helt feil bruk av energi. Jeg er opptatt av det som er her og nå. Det er ingen som er interessert i å vurdere Ap ut fra hva som skjer om vi ikke lykkes.

– Men kan du fortsette om dere taper?

– Jeg viser til det forrige svaret.

Støre sier han kjenner seg tryggere nå enn for fire år siden, at budskapet i programmet de går til valg på er bedre, tydeligere, skarpere. Han holder en valgkamptale. Ordene renner ut i strie strømmer. Han snakker også om studietida i Frankrike, at det var der grunnlaget ble lagt for valget han tok mange år senere. Han så på de enorme forskjellene i det franske samfunnet som en tragedie, som rammet alle. Sier det gikk opp for ham at de sosialdemokratiske verdiene som han hadde tatt som en selvfølge, måtte kjempes for. Han er innom årene med Gro Harlem Brundtland, da han jobbet som embetsmann for landsmoderen og senere også borgerlige statsministre. Det ble etter hvert mer og mer klart for ham at det var i Ap han hørte hjemme.

Gro og Jens som var hans politiske mentorer, har skrevet seg inn i historiebøkene som de mest markante Ap-lederne i moderne tid. Er det personlige ambisjoner som driver Støre videre etter all motgangen, at han bare må vise verden at han har det som skal til for å nå toppen, at han ikke er en taper?

Han har svart at det ikke handler om ham. Så hvorfor orker han, hva er drivkraften?

– Det er så mange møter med enkeltpersoner som gir meg motivasjon under overskriften «hvem er vi til for?» Hvem blir berørt om vi lykkes? Hvem har behov for fellesskapets støtte? Sosialdemokratiet gir mennesker frihet og muligheter ved at vi er en del av et fellesskap, vi er ikke atomer. Arbeiderpartiets oppdrag i samfunnet er å jobbe for sterkere fellesskap og stille opp for andre. Martin Kolberg sa at ingen får det dårligere om alle får det bedre. Det er en visdom i det – og der ligger min drivkraft.

Fem favoritter:

Musikk: Veldig mye, samleliste med Coldplay holder på en lang skitur.

Film: Mange, men nevner en klassiker: «Hjortejegeren» fra 1978.

Bok: Liker den jeg leser nå: «Verdenshistorie» av Terje Tvedt.

Mat: Fårikål.

Sted: Kilsund.

Jonas Gahr Støre (60)

Partileder og stortings­representant.

Sønn av skipsmegler Ulf Jonas Støre og husmor Unni Gahr.

Bor i barndomshjemmet på Ris i Oslo. Gift med Marit Slagsvold. De har tre sønner og to barnebarn.

Statsviter fra Institut d’études politiques de Paris og har også studert ved Harvard Law School.

Spesialrådgiver for Gro Harlem Brundtland fra 1989. Ble senere statssekretær og stabssjef for Jens Stoltenberg.

Utenriksminister i perioden 2005–2012, før han ble helse- og omsorgsminister.

Ble valgt til ny partileder i Ap i 2014.

Tapte stortingsvalget i 2017. Kjemper nå for å bli statsminister i en ny rødgrønn regjering.