Eks-sykepleier tar knallhardt oppgjør med uverdig eldreomsorg: – Altfor mange dør aleine

– Jeg har dårlig samvittighet for veldig mye, men jeg tror kanskje at det jeg sitter igjen med dårligst samvittighet for etter min karriere, er at altfor mange døde aleine på rommet, sier Vigdis Reisæter til Dagsavisen.

I 2018 sluttet hun som sykepleier etter nesten ti år i bransjen, de fleste av dem som ansatt på sykehjem. Nå har hun skrevet boka Jeg skal hjelpe deg – En sykepleiers farvel til eldreomsorgen. I boka skriver hun at «du hører sjelden eller aldri at pasienter forteller om sin hverdag i eldreomsorgen. De som bor på sykehjem, fortjener at noen er på deres lag. At noen beskriver det som altfor ofte blir igjen på pasientrommene. Historiene som sier noe om norsk eldreomsorgs skyggesider.»

– Du vil gi en stemme til disse menneskene. Hva vil den stemmen si?

– Den vil si «hjelp meg. Gi meg flere mennesker så jeg slipper å stå aleine når jeg er engstelig og urolig. Så jeg slipper å bli badende i min egen avføring fordi ingen rakk å ta meg med på do. Gi meg flere pleiere på jobb så jeg får i meg maten min så jeg ikke blir underernært. Vær sammen med meg».

[ Fikk beskjed om at de bare kunne besøke dødssyke Morten (74) én gang i uka ]

Brudd på menneskerettighetene

Etter at Reisæter sluttet som sykepleier, skreiv hun først et innlegg på Facebook om erfaringene fra bransjen. Innlegget ble mye delt og så gjort om til en kronikk, før hun ble spurt om hun ville skrive bok om det samme. I boka forteller hun om flere av beboerne, eller pasientene, hun behandlet. Men hun tar også et oppgjør med hele systemet.

– Da jeg jobbet som sykepleier var jeg vitne til veldig mye som jeg opplevde som uverdig og uetisk, men det var ting jeg aldri snakket om med andre. Jeg gikk og bar på det for meg selv. Når man jobber under så sterkt tidspress og har så mange oppgaver, går man litt i en modus der man bare jobber på og prøver å gjøre det beste ut av det, sier Reisæter.

Saken fortsetter under videoen

Boka ser hun som en sjanse til å dele den informasjonen hun sitter på, og på den måten kanskje få til en endring. Reisæter mener brudd på menneskerettighetene finner sted på norske sykehjem. Hun trekker fram Den europeiske menneskerettskonvensjonen, der det står at «ingen må bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling og straff».

– Jeg synes det er umenneskelig og nedverdigende når mennesker ender opp badende i sin egen avføring fordi folk ikke har tid til å følge dem på do. At folk blir underernært fordi det ikke er tid til å gi dem en verdig og rolig måltidssituasjon. At du får en pille heller enn ei hånd å holde i når du er angstpreget og urolig, sier Reisæter, og fortsetter:

– Det heter «Jeg har rett til å slippe å dø aleine». Altfor mange dør aleine på norske sykehjem. Jeg mener det er ganske klare brudd på menneskerettighetene.

Forholdene ved norske sykehjem har gjentatte ganger over mange år fått stor oppmerksomhet. Flere pårørende har stått fram i mediene og fortalt sine historier. Helsedirektør Bjørn Guldvog erkjente i 2014 brudd på menneskerettighetene i norsk eldreomsorg, og sa at han var svært urolig. Norges institusjon for menneskerettigheter la i 2019 fram en rapport der de trekker fram sju utfordringer for eldres menneskerettigheter. De skriver der at «underernæring og uheldig legemiddelbruk i eldreomsorgen er en menneskerettslig utfordring», ifølge Vårt Land.

[ – Regjeringen må gi kommunene instruks om at ingen eldre på sykehjem skal måtte dø alene ]

«Hvor døende er vedkommende»

På sykehjem handler mye om ledelsen, mener Reisæter, som skulle ønske seg en leder som sprengte budsjettene, heller enn å jobbe hardt for å holde dem. En måte det spares inn penger på er å leie inn såkalte fastvakter, ifølge henne. En fastvakt er en person som tilbyr sin tilstedeværelse til den døende de siste levedøgn eller timer.

– Det viktigste er å ikke forlate denne verdenen aleine. Vi kan aldri forutsi dødsøyeblikket, men vi skjønner når det nærmer seg. Når vi går til ledelsen og sier at nå trenger vi fastvakt, kunne de si «hvor døende er vedkommende, kan vi ikke utsette det litt». Det er så uverdig, sier Reisæter.

– Jeg synes ikke døden skal være et forhandlingskort, fortsetter hun.

Mye av løsningen er flere folk på jobb, også flere fagfolk, mener eks-sykepleieren. Både barnehager og skoler har en egen bemanningsnorm, men noe lignende er ikke på plass for sykehjem.

– Vi vet hva vi skal gjøre, vi har bare ikke nok hender. Det finnes så klart en lønnskamp, men jobben min hadde ikke blitt noe lettere hvis jeg hadde tjent bedre. Jeg skulle gjerne gjort det, for vi tjener skammelig lite, sier Reisæter.

Slik det var, måtte hun og de andre på jobb gjøre tøffe prioriteringer hver eneste dag. Reisæter forteller at hun ofte måtte løpe fra det ene til det andre hvis det ble slått alarm.

– Vi er utdannet til å prioritere, og skal ta det viktigste først. Men når man prioriterer noe, nedprioriterer man noe annet. Det er veldig mange som ikke får det de skal ha av helt grunnleggende ting, som morgenstell. Noen blir kanskje ikke tatt opp før klokka ett, fordi det er så mye annet som skal gjøres.

Torsteins historie

I boka skriver Reisæter om flere av pasientene hun har behandlet opp gjennom årene. En av historiene handler om Torstein som ba om hjelp til å gå på do. Men Reisæter ble tilkalt til en annen avdeling, og måtte prioritere bort dobesøket. Da hun til slutt fikk se til Torstein, fant hun ham naken i senga. Der hadde han sovnet i fosterstilling, med avføring over mye av kroppen.

– Det som er trist med Torsteins historie, er at det er ganske manges historie. Det er akkurat det som skjer, fordi toalettbesøk, som er et primærbehov, er en av de tingene som blir mest nedprioritert, sier Reisæter.

Det kan ta tid å hjelpe en pasient på do, men det er ikke det at det tar lang tid som gjør at det blir nedprioritert, forklarer hun. Akutte ting trumfer dessverre ofte et toalettbesøk. Da hadde det hjulpet å bare ha en person eller to til på jobb, mener Reisæter.

– Det er det ultimate tegn på nedverdigelse å ligge der i senga, og du har avføring over alt. Demente personer kan rive og slite, blant annet i bleier, og det kastes avføring. Og så kan det hende at ingen har tid til å hjelpe før det har gått to timer, fortsetter hun.

I ettertid skulle Reisæter ønske at hun hadde skrevet flere avvik. Rapportering av avvik er et verktøy som skal gjøre tjenestene bedre, men Reisæter sier hun opplevde at det ofte ble bagatellisert hvis hun meldte fra. Tidspress og frykt for dårlig arbeidsmiljø er noen av grunnene til at det ofte ikke ble skrevet, sier Reisæter.

Hun forstår det godt når pårørende er kritiske og stiller det hun omtaler som helt naturlige spørsmål. Det hjelper likevel ikke så mye å si det til pleierne i frontlinja, mener hun.

– Vi tar det videre, men det stopper ofte opp på mellomledernivå. Gå til ledelsen, si fra! Vit at på mange sykehjem blir heller ikke pleierne hørt, er beskjeden hennes.

[ Dette mener de rødgrønne om profitt i barnehagene ]

Pandemi-utfordringer

Reisæter skryter av innsatsen til tidligere kolleger, og er tydelig på at det også skjer mye fint på norske sykehjem. Men da skjer det ofte fordi pleiere presser seg ekstra, mener hun.

Siden koronapandemien traff Norge og store deler av samfunnet ble stengt ned, har det vært en rekke regler for besøk på sykehjem. Helsedirektoratet sendte ut brev til landets fylkesmenn og ga beskjed om at det var nødvendig med besøksstans ved alle landets helse- og omsorgsinstitusjoner. Det ble åpnet noe opp før sommeren. Dagens nasjonale tiltak er at det så langt som mulig må legges til rette for besøk som gjennomføres i tråd med nasjonale smittevernråd.

Reisæter sier hun blir helt dårlig av tanken på hvordan det har vært for sykehjemsbeboere det siste året. Mange demente kjenner ikke igjen ansatte som er iført fullt smittevernutstyr. Selv om hun ikke har jobbet som sykepleier under pandemien, vet hun hvordan det er når sykehjemsansatte må ikle seg både munnbind og annet.

– Jeg kan se for meg at det har økt angst og uro noe så vanvittig. Og for de pleierne som har stått i det der, når hverdagen allerede ikke går opp, og så i tillegg skal hjelpe pasienter som blir mer urolige … jeg fatter ikke hvordan de har klart det, sier hun.

[ Ett år med covid-19: Hva vet vi nå om senskader og hvor lenge symptomene vil vare? ]

Systemkritikk

Reisæter skriver ikke hvilke sykehjem hun har jobbet ved i boka. Den er skrevet som systemkritikk, ikke fordi hun er ute etter å «ta» bestemte institusjoner. Reisæter mener det hun har opplevd og beskriver ikke er unikt for de stedene hun har jobbet. Det er heller en svikt på kommunalt plan, sier Reisæter.

– Etter kronikken i 2018 fikk jeg så mye mail, kommentarer på Facebook og Instagram og til og med håndskrevne brev i posten fra pleiere, helsefagarbeidere, leger og pårørende. Fra hele Norge, men også Sverige, Danmark og Tyskland. «Sånn her er det hos oss også», skrev de. For meg bekrefter det at det ikke er enkelttilfeller, sier eks-sykepleieren.

Regjeringen bevilger penger til kommunene, som så må prioritere hvordan pengene skal brukes. Det skal blant annet settes av penger til både skole, barnehage og helse- og omsorgstjenester.

[ Bussjåfør Øyvind kan miste hver tiende kollega, hvis Ruter kutter så mye som først varslet ]