Kultur

Galt for Norge

Det er hyggelig med jubileum. Men de prinsipielle problemene med monarkiet forsvinner ikke selv om det er party.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Når en arbeidstaker har stått i en stilling i 25 år, pleier det å vanke en liten oppmerksomhet. Kanskje en gullklokke, litt kake i kantina og blomster fra klubben. DD.MM. Harald og Sonja får litt mer. Regjeringen gir en folkelig vinterfest og en festforestilling for spesielt inviterte i Universitetets aula. En gave som speiler den kongelige spagaten perfekt: Både folkelig og opphøyd på én og samme tid.

Den mest interessante «gaven» er likevel NRKs formidable sju episoders dokumentarserie om kongeparets 25 år på tronen. Den er så briljant fortalt at selv hardbarka republikanere feller flere tårer og begynner å nynne kongesangen. Men serien tør også – heldigvis – å ta opp de mindre heldige og problematiske sidene ved monarkiet. I trygg forvissning om at andre publikasjoner og medier kommer til å sette av rikelig med tid og plass til rojal hyllest, tar denne spalta sjansen på å gå inn i rollen som festbrems.

Monarkister argumenterer ofte med at kongen og hans familie ikke har og ikke skal ha noen politisk makt. Her er vi ved kjernen av hvorfor mange mener at statsformen lar seg forsvare: Kongen er ikke valgt av folket og leder en institusjon som i hele sin idé er grunnleggende udemokratisk. Posisjonen er gitt i arv, ikke av velgerne. Men fordi kongen ikke utøver politisk makt, er det heller ikke noe problem at han ikke har et formelt, folkelig mandat.

Problemet er at dette ikke stemmer. Kongen utøver politisk makt. Ikke bare uformelt, som da han i nyttårstalen snakket om innvandringspolitikk på en måte som gikk helt på tvers av landets innvandringsministers synspunkter. Så drøyt, faktisk, at en vittigper kalte ham Harald Godhetstyrranosaurus Rex på twitter.

I episode tre av jubileumsdokumentaren tar NRK for seg historien om da Norges grunnlov skulle endres slik at statskirken ble plassert på historiens skraphaug. Det var bredt flertall for et kirkeforlik på Stortinget. Også for å endre paragrafen som slår fast at landets statsoverhode må bekjenne seg til den luthersk-evangeliske tro. Likevel ble ikke denne endringen vedtatt. Kongen ville ikke – og sørget for å gi tydelig beskjed om hva han mente.

DNs politiske redaktør og forfatter av boka «Republikken Norge», Kjetil B. Alstadheim, peker på hvor dypt problematisk dette er. «Han skal ikke beskytte Grunnloven mot demokratiske endringer vi har et flertall for. Han skal beskytte prinsippene i Grunnloven om at vi har et demokrati og et folkestyre og at det er Stortinget som skal bestemme hva som skal stå i Grunnloven – ikke kongen», sier han i NRK-dokumentaren.

Den debatten vil ikke kong Harald gå inn i. Han erkjenner at han har gjort et valg ikke bare for seg selv, men også for sønnen og barnebarnet. «Men det har blitt gjort så mye for meg, så det er ikke noe problem», sier han. Og ler det hele bort. Men han tar feil. Det er et problem.

Det var et problem at han hindret den folkevalgte viljen i å bli realisert. Og det er et problem at Norge holder seg med en institusjon som frarøver statsoverhodet den grunnleggende menneskerettigheten religionsfrihet faktisk er.

En debatt om Norges statsform bør ikke først og fremst handle om hvorvidt Harald og Sonja er hyggelige mennesker (det er de sikkert) eller om de har høy måloppnåelse i sitt arbeid (det har de, stort sett). Det vi trenger, er en prinsipiell diskusjon om monarkiet, bygget på hva monarkiet faktisk er: En over tusen år gammel styreform som baserer seg på arv, ikke valg, men som likevel henter legitimitet fra et diffust, folkelig mandat, uttrykt blant annet i meningsmålinger og 17. mai-tog. Et system som gjør at landets nummer én fødes inn i et liv han eller hun ikke kan velge og ikke velge bort. Et liv med mange goder og privilegier, men også med store begrensninger og belastninger.

Den diskusjonen tør ikke Stortinget ta. Alle forslag om å innføre republikk blir rutinemessig og massivt nedstemt. Det er på sett og vis forståelig – det ville være både rart og overilt å endre statsform mer eller mindre over natta uten noen form for grundig forarbeid.

Men landets nasjonalforsamling har en så sterk berøringsangst i møte med dette temaet at Stortinget ikke engang ønsker å vedta et forslag om å utrede republikk. Bare det å undersøke saken litt nærmere blir for skummelt. Da et slikt utredningsforslag var til behandling sist, begrunnet Arbeiderpartiets Martin Kolberg sin motstand med at en slik prosess ville «destabilisere vår demokratiske forståelse». Han ble bedt om å forklare hva han la i det, men lot være å ta ordet i debatten som fulgte.

Kongehuset og monarkister ynder å vise til den 111 år gamle folkeavstemningen i 1905 for å gi ordningen med konge et skinn av demokrati. Men avstemningen handlet ikke om statsform. Spørsmålet til velgerne var om de ville ha danske prins Carl til konge. Bare 29,6 prosent – om vi legger en moderne demokratiforståelse til grunn – stemte ja. Kvinner hadde ikke stemmerett, valgdeltakelsen var på 75 prosent – og av denne trefjerdedelen av halvparten av folket stemte 78,9 prosent ja til Carl.

Monarkiet må være skrøpelige greier om det ikke tåler en debatt og en offentlig utredning av Norges statsform. En slik debatt må gjerne starte med at vi finner ut av hva som destabiliserer vår demokratiske forståelse mest: En ikke folkevalgt person som utøver politisk makt på tvers av Stortinget, eller en prinsipiell diskusjon om hvorvidt landet bør styres av ledere med et formelt, folkelig mandat.

For øvrig vil også denne spalte svært gjerne gratulere kongeparet med 25-årsjubileet.

Mer fra: Kultur