Stormaktsrivaliseringen er tilbake

Torsdag 6. august markerte verden at det var 75 år siden atombomben falt over Hiroshima. I år er det også 50 år siden vi fikk vår tids viktigste nedrustningsavtale. Traktaten om ikke-spredning av atomvåpen kom i 1968 og trådte i kraft to år senere.

De siste årene har det oppstått mange krevende situasjoner internasjonalt vedrørende atomvåpen; Nord-Koreas utvikling av atomvåpen og USAs tilbaketrekning fra atomavtalen med Iran er bare noe av det som har voldt det internasjonale diplomatiet mye hodebry. I tillegg har Kina utviklet et mer teknologisk avansert atomvåpenarsenal, samtidig som de i stor grad står utenfor forhandlinger og nedrustningsavtaler. Og USAs tilbaketrekning fra INF-avtalen med Russland i fjor, etter anklager om brudd på den fra russisk side, er en faktor av stor betydning for europeisk sikkerhet.

INF-avtalen (Intermediate-Range Nuclear Forces Treaty) var en avtale mellom USA og Sovjetunionen som ble signert i 1987 og og innledet slutten på den kalde krigen. Avtalen innebar blant annet eliminering av alle landbaserte mellomdistanseraketter, overvåkning av atommissiler og løfter om nedskjæringer av strategiske våpen. Tilbaketrekning fra avtalen innebærer at utplassering av mellomdistanseraketter i Europa ikke lenger er ulovlig, og antallet potensielle bombemål er således mangedoblet i Europa.

Les også Sverre Lodgaard: «Den kalde krigen sluttet med at Sovjetunionen ble rustet i senk. Nå truer USA med samme oppskrift»

Ikke-spredningsavtalen (NPT) fra 1968 kan ikke sies å ha fungert helt etter hensikten ettersom ihvertfall fire land har anskaffet seg atomvåpen siden; India, Pakistan, Israel og Nord-Korea.

Avtalen om et folkerettslig bindende forbud mot atomvåpen som ble forhandlet frem i FN i 2017 er ennå ikke ratifisert, og ingen av atomvåpenstatene deltok i forhandlingene. Andre avtaler om nedrustning har utløpt og flere av avtalene knyttet til utplassering og regulering er brutt. 

At INF-avtalen gikk i grus truer også med å påvirke New START-avtalen som utløper i 2021. Avtalen ble inngått i 2010 mellom USA og Russland og trådte i kraft i 2011 med en varighet på ti år. Den skal begrense antall utplasserte stridshoder. Hver side kan utføre opptil 18 inspeksjoner per år i den andres baser og installasjoner. Tilbaketrekningen fra INF-avtalen kan imidlertid bety at det vil bli vanskeligere å fornye New START-avtalen i ytterligere fem år, som avtalen i utgangspunktet åpner for.

Slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet bar preg av godt internasjonalt samarbeid og progressiv satsning innenfor både nedrustning, fred og forsoning. Berlinmuren falt, Sovjetunionen gikk i oppløsning og det globale samarbeidsklimaet ble varmere. Diplomatiet sto sterkt, og dialogen og tilliten mellom stormaktene var relativt god. Dette er det vi nå senere kan se tilbake på som gode unntaksår i internasjonalt nedrustningsdiplomati.

Les også denne: Murens fall - 30 års glede med bismak (+)

Arbeidet med gjensidig nedrustning er alltid krevende, og beror på solide avtaleverk og tilstrekkelig tillit mellom partene. Etter 11. september ble andre faktorer overskyggende, kampen mot terror fikk blant annet en langt større plass i det internasjonale samarbeidet.

I 2002 trekker USA seg ensidig fra en av avtalene (Anti-Ballistic Missile Treaty) og markerer starten på et tyngre og mindre samarbeidsvillig klima mellom stormaktene – til tross for signeringen av New START-avtalen i 2010 som et hederlig unntak. Det har vært forsøk på nye forhandlinger siden, men ingen av dem har resultert i bindende avtaler mellom partene. Konflikten mellom Russland og USA har også eskalert mye de senere år. Russlands annektering av Krim-halvøya i 2014 ble ledsaget av sanksjoner som også har vanskeliggjort den diplomatiske kontakten og dialogen.

Ine Marie Eriksen Søreide uttalte på Dagsrevyen nylig at litt av poenget med en plass i FNs sikkerhetsråd var å fremme to pilarer som Norge tradisjonelt har vært progressive og flinke på, nemlig fred og forsoning. Verden har endret seg dramatisk siden vi profilerte oss på dette på 1990-tallet, og vi har stormakter som i mindre grad støtter opp om og bidrar i det internasjonale diplomatiet. Konflikten mellom USA og Russland, og den tiltakende kampen mellom Kina og USA vil skape ytterligere hodepine for diplomatene, og stille krav til en hårfin balansering fra norsk side.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Med en maktkamp mellom USA og Kina som går på tvers av militære og ikke-militære skillelinjer og griper inn i teknologi, handel og en rekke av de andre områdene hvor vi har velfungerende internasjonalt samarbeid, blir det krevende å finne tillitsarenaer for å framforhandle nye og forpliktende avtaler. Det kan hende Norge har en ambisjon om at Sikkerhetsrådet kan tjene som en slik arena, men jeg vil ikke ta det for gitt. Det blir derfor svært interessant å se om Norge evner å bruke plassen til noe konstruktivt eller om det kommer til å ende opp med å koste mer enn det smaker. Særlig hvis ressurser til å forvalte vår plass i Sikkerhetsrådet går på bekostning av andre deler av det norske nedrustningsdiplomatiet.

Konkurranse mellom stormakter med stadig mindre regulert samvirke bidrar til at det internasjonale nedrustningsregimet har blitt ytterligere svekket og skaper en farligere sikkerhetspolitisk situasjon for oss alle. Som et relativt lite land med Russland som nabo i øst og med USA som nærmeste alliert i vest, og med tiltakende kinesisk aktivitet i nordområdene, bør fokuset på forhandlinger og nye avtaler vedrørende reguleringer og begrensning av kjernevåpen være et av Norges hovedanliggender framover.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.