Kommentar

Ser ikke skogen for bare trær

Hvis man er så opptatt av detaljer at man har mistet helheten, heter det at man ikke ser skogen for bare trær.

Dagsavisen-redaktør Eirik Hoff Lysholm og datter besøker svensk bestevenninne og grensefamilie på stedet der mange norske motstandsfolk og jøder rømte til Sverige.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Eirik Hoff Lysholm

Eirik Hoff Lysholm

Sjefredaktør og adm.dir. i Dagsavisen

Svenskegrensen går fem meter bred som en gate uten trær gjennom skogen. Denne lysningen i skauen har knapt hatt betydning i andre tider enn da det sto tyske soldater på den ene siden og det skogfrie beltet var som en mållinje for flukten til jøder og norske motstandsfolk.

Nå er grensen til besvær for dem som bor i nærheten av den.

«Det er rart at man skal stå uten mat på bordet i 2021, når man har gjort alt riktig hele arbeidslivet. Jeg har jobbet og betalt skatten min», sa Patrik Nilsson fra Strömstad i Sverige til Dagsavisen i begynnelsen av forrige uke. Vi kunne lese at Patrik, som er dagpendler til Moss, brått hadde mistet sin inntekt, uten å få økonomisk støtte fra verken Norge eller Sverige.

Heldigvis ble grensen deretter åpnet igjen for 6.000 dagpendlere som Norge trenger på jobb, Sverige trenger i arbeid og som familiene deres trenger inntekten fra. Likevel følte LO-leder Hans Christian Gabrielsen behov for å si ifra. Mandag sto den norske LO-lederen på den ene siden av grenseskillet midt på Svinesundbroen og svenske kolleger på den andre. Budskapet var felles.

«I en måned har flere tusen stått i en uverdig situasjon helt uten inntekt. Dette har selvsagt vært en stor belastning for mange av våre medlemmer som jobber og betaler skatt i Norge. Nå må de grensependlerne som har stått helt uten inntekt, fordi de ikke har fått lov til å reise på jobb, bli kompensert», uttalte Gabrielsen til FriFagbevegelse.

I en måned har flere tusen stått i en uverdig situasjon helt uten inntekt.

—  LO-leder Hans-Christian Gabrielsen

Selv var jeg på grensebesøk noen dager før LO-lederen.

Målet med turen var at to gode venninner skulle møtes etter ett års savn. Smittevernet ble holdt og gjensynsgleden var stor. En blid politimann bekreftet at vi ikke gjorde noe galt. I midten var det bål.

På norsk side satt vi med vår niåring. Hun var åtte år sist hun fikk leke med sin svenske bestevenninne. Hele livet, hver helg og i alle ferier, har de to jentene vært naboer i den lille grensebygda. Selv om FHI har gitt håp om utenlandsreiser i løpet av mai, risikerer vi at jenta vår fyller ti år før venninnene fritt kan besøke hverandre igjen.

Grenseland er akkurat like sammenvevd som bo- og arbeidsregion som Oslo og Bærum eller Bergen og Askøy.

På motsatt side satt en typisk grensefamilie.

Norsk mor og svensk far. Jobb og deler av familien befinner seg i Norge, skole og lokalsamfunn er plassert fire kilometer inn i Sverige. Der de bor har smitten vært verre på norsk side gjennom hele pandemien. De vet at grenseland mellom Norge og Sverige er like sammenvevd som bo- og arbeidsregion som Oslo og Bærum eller Bergen og Askøy, men akkurat det helhetsperspektivet kan de nok bare drømme om at den norske regjeringen får øye på.

God fredag!