Helt i grenseland

Spalten «God Fredag»: Denne uka var det 115 år siden Sverige 26. oktober 1905 opphevet unionen med Norge.

For grensefolket har meterne over til nabolandet knapt vært lengre enn akkurat nå.

Når noen hever stemmen og ber om forståelse for at de vil besøke Sverige, klubbes det ganske kontant ned både av statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie, og ikke minst av provoserte folk i kommentarfelt i sosiale medier. En fortvilet svensk mamma i Norge skrev innlegg i VG tidligere i uka.

Det hun ba om, var en mulighet til å få reise hjem til familien til jul uten å havne i karantene ved retur. Helt uten sympati var det mange som direkte stemplet henne som egoist i kommentarfeltet.

Ville man reagert like bryskt om det var en bergensmamma som ba pent om lov til å besøke sine foreldre til jul på Voss? Eller Stavanger-folk som var forhindret fra å besøke smittefrie samfunn på Jæren eller Randaberg? Jeg tviler.

Men for de fleste i landet vårt, er det lett å glemme at avstanden mellom Norge og Sverige noen steder oppleves kortere enn mellom Oslo og Lillestrøm eller Asker og Bærum.

Mens det fra norske myndigheters side høres ut som at Sverige er et land man enten besøker med fly til Stockholm eller med bil på harryhandel, er realiteten annerledes langs grensen. Familiebånd er sammenvevde.

De færreste er helt norske eller helt svenske, og mange steder kan man faktisk gå over grensen fra et hus til et annet.

Min familie har hus et sånt sted. Bygda har et navn på svensk side og et annet på norsk, men husene ligger landsbygdspredt med 50–100 meter mellom, uavhengig av grensen, og menneskene er de samme.

Folk har gjerne både jobb og fritidsaktiviteter i nabolandet, og alle har noen, ofte nær familie, som de nå savner på andre siden av grensen.

Det var under mine første quiz- og karaokekvelder (senere er det blitt mange) på den lokale campingplassen og kafeen i grenseland at jeg skjønte hvor sammenvevd livene der faktisk er. For en kar som inntil da hadde levd livet i Bodø, Bergen og Oslo, var Sverige like eksotisk som Danmark eller England. Jeg oppdaget raskt at det ikke var sånn for grensefolket.

Spørsmål om «Fem myror är fler än fyra elefanter» var like naturlige som spørsmål om «Labbetuss» enten man var norsk eller svensk, og da nordmennene på kafeen sang høyest på allsang av for meg ukjente «Peta inn en pinne i brasan», gikk det opp for meg at grenselivet hadde vært en av mine blindsoner.

Kanskje er det sånn at den skarpe grensestreken blir vanskeligere å se jo tettere man kommer og at det er langt fra statsministerens Bergen og helseministerens Randaberg, men det må være lov å vise sympati med grensefolket. God fredag!