Kommentar

Gull av grå hår

Hvordan kan vi motivere folk til å stå lenger i jobb?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I hvert fall ikke ved å fortelle dem at deres kunnskap og erfaring er uinteressant.

Tenk deg at du har jobbet i førti år med å finne løsninger for familier i krise. Du har kanskje lært deg noen gode triks for å få fjortenåringer til å tø opp, fortvilte mødre til å betro seg, eller utkjørte foreldre til å ta imot hjelp.

Eller du jobber i Nav og er blitt ganske god til å begripe hva noen av menneskene du møter trenger for å komme seg, for å komme seg i jobb, eller bare for å stå oppreist. Kanskje har du etter mange år i kriminalomsorgen lært deg å lese når det er nyttig med en lang prat, og når du skal gi den innsatte litt mer tid.

Les også: «Hvor mange viktige kjærlighetsforhold ryker om dagen?»

Men den kunnskapen får du ikke benytte. Du må følge pakkeforløpet. Bruke det standardiserte skjemaet. Fylle ut, logge og rapportere. Du har måltall på skjema som skal fylles ut. På veien gjennom skjemaets mange kontrollspørsmål ser du hvordan fjortisen går inn i skallet sitt, og innser at du ikke har tid til å hjelpe. Du må telle, rapportere og måle i stedet. Det er selvsagt fortvilende. Og det er en enorm sløsing med utdanning og erfaring vi som fellesskap har utstyrt våre psykologer, pedagoger og sosialarbeidere med.

Hvordan ble det slik? På nittitallet var målet å desentralisere og åpne opp i offentlig sektor.

Den nye styringsmodellen skulle gi større faglig frihet, men i bytte mot mer kontroll og rapportering i andre enden. Mål- og resultatstyring var godt ment, men ga oss nye problemer. Som at oppmerksomheten flyttes fra det som bør gjøres til det som kan måles, at vi mister helheten av syne, og at rapportering stjeler verdifull tid.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Det er et stort paradoks i dette. Vi har verdens høyeste tillit i Norge, og den har gjort oss produktive og rike. Den norske mikromodellen, kalte Gudmund Hernes det: Korte avstander mellom ledelse, ansatte og tillitsvalgte og stor grad av selvstendighet gjør at forbedringer skjer hele tiden. Vi jobber smartere, og slik øker produktiviteten.

Men ikke i offentlig sektor. Der kontrollerer og rapporterer vi enormt mye, tiden går og det er frustrasjonen, ikke produktiviteten, som øker. For noen år siden, på en konferanse med tillitsvalgte i kriminalomsorgen, ble jeg stående og prate med andre deltakere i pausen. Vi snakket om standardiserte skjema og rapportering og alle målene som skulle leveres på.

Les også: «Må Sylvi Listhaug henge korset rundt halsen igjen?»

En mann i midten av 40-årene sukket: Jeg gleder meg til å bli pensjonist, jeg, sa han.

Han er neppe alene. Rekk opp hånda alle over seksti som har takket for seg i kommunen eller spesialisthelsetjenesten, med en litt bitter ettersmak av at din kunnskap og erfaring ikke lenger hadde så stor verdi. Jeg ser en skog av hender.

Dette burde skremme vettet av finansministeren og hele regjeringen. For som Erna Solberg sa da regjeringen la frem perspektivmeldingen i forrige uke: Det er flere i arbeid som er svaret på de langsiktige utfordringene for dette landet. Når vi får flere eldre og færre arbeidstakere per pensjonist, og når oljeinntektene gradvis faller, da blir det press på offentlige budsjetter. Fordi den viktigste inntekten på statsbudsjettet er skatt fra folk som jobber, er flere i jobb den sikreste måten å øke inntektene på.

Regjeringen ber oss få flere barn, som kan vokse opp til å jobbe og bli gode skattebetalere. Så langt har norske kvinner (og menn) ikke levert. Fødselstallene synker.

Men det er ofte lurt å sjekke hva man har i skapet før man skaffer noe nytt.

I 2019 hadde vi en kvart million pensjonister under 70 år. En god del av disse er slitne etter et langt, ofte tungt, arbeidsliv. Men mange kan jobbe litt. Noen kan jobbe mye.

Etterkrigsbarna har vokst opp med et sunt kosthold og gode boforhold, og de er ved uforskammet god helse. Da pensjonsreformen fra 2011 gjorde det litt mer lønnsomt å jobbe ved siden av pensjon, gjorde ganske mange det. Vi lever stadig lenger, og folk har kanskje ikke lyst til å være pensjonister i 25 år. Stadig flere ser for seg å jobbe stadig lenger.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Pensjonsordninger som gjør at det lønner seg å jobbe, er selvfølgelig viktig. Men spørreundersøkelser viser at det viktigste for folks vurdering av om de skal arbeide eller tre inn i pensjonistenes rekker, er opplevelsen av å mestre og å være ønsket på arbeidsplassen.

For eksempel å få bruke sin kompetanse og dømmekraft, slik mange nå opplever at de ikke får.

Heldigvis finnes det løsninger på dette. Forvaltningsmodeller kommer og går, de kan endres til det bedre. Nå tar stadig flere til orde for tillitsreform, med litt færre mål, mindre kontroll og mindre skjematiske forløp, og mer lærende tilsyn og utviklingsavtaler. Sagt på en annen måte: kanskje kunne tilliten som gjør næringslivet vårt så produktivt, også være til nytte i offentlig sektor.

Hvis noen flere orker å jobbe litt lengre fordi arbeidshverdagen blir litt mer meningsfull, er mye gjort for å redde velferdsstaten. Så kan vi lage babyer mest for moro skyld.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra: Kommentar