Kommentar

Året vi svømte i sirup

Om du kjenner på slitasjen og følelsen av å ikke få ting gjort: Det er ikke deg.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I sommer, mens det var en slags koronapause, og det gikk an både å reise rundt i landet og tilbringe tid på kontorer og arbeidsplasser sammen, fortalte en kompis meg at han vurderte å slutte i jobben. Ikke fordi han mislikte den, eller fordi andre var misfornøyde med arbeidet hans. Men rett og slett fordi han sjøl syns han gjorde en altfor dårlig jobb.

«Jeg går fra kontoret hver dag og føler at jeg har levert langt under det jeg normalt forventer av meg sjøl», var ordene han brukte. Han var ramma av den vanligste, om enn ikke den farligste, koronalidelsen.

Å svømme i sirup.

Det er ikke vi som betaler prisen for koronaen, hverken kompisen min eller jeg. Ikke med fast arbeid i det offentlige, mulighet for hjemmekontor og en skole til ungene som har levert langt mer enn noen kan forvente i krisetider.

Det er helt andre grupper som bærer byrdene. Nesten to hundre tusen arbeidsledige. De ansatte i helsevesenet som jobber doble og triple risikoskift. Butikkansatte, transportarbeidere og andre som har måttet være ute i verden for at vi andre skulle kunne være hjemme. Kulturarbeidere, reiselivsansatte og utelivet som mister livsgrunnlaget og samtidig ikke kan planlegge for neste år fordi ingen vet hvordan 2021 ser ut.

Lærere og skoleledere som klarer å gi ungene undervisning og kunnskap i stafett mellom ulike kohorter, karantener og hjemmeskoler. Gamle og sjuke som er isolerte i institusjoner eller egne hjem.

De og mange andre er koronaens ofre og helter.

Les også: «Jeg gruer meg til å se at vi rike i Vesten ikke delte vaksinen med fattige land»

Jeg tilhører en annen kategori. Et slags flertall som har fått hverdagen forandra, mista ferieturer, idrettsarrangement og sosiale sammenkomster, men som ikke grunnleggende har fått livet rysta. I stedet har koronaen virka på oss som sakte utmatting.

De første ukene gikk alle på en slags kriseadrenalin. Dugnad, klapping og konstant oppmuntring dro oss gjennom nedstenging og isolasjon. Nå er det verre. Da viruset gjorde comeback i høst, var det ikke dugnad og adrenalin vi møtte det med, men resignasjon. Og nå, når tiltaka spås å vare helt til påske neste år, frykter jeg at resignasjonen fort går over i apati.

For hver uke som har gått i år har det blitt litt tyngre å motivere seg for å få gjort det som skal gjøres. Og for hver uke man ikke treffer kolleger på jobb eller får møtes i foreninger og lag, er det færre ting en minnes på at en skal, bør eller kan gjøre.

Det nødvendigste går alltid. Maten kommer i hus hos de aller fleste. Ungene drar på de treningene myndighetene tillater, og de som har leveringsfrister og brukere eller kunder som skraper på døra får gjort det de skal.

Alt det andre, derimot, det som ikke har en nøyaktig tidsfrist, det som er avhengig av at en møter andre, det som er sideeffekter av det nødvendige, nye prosjekter, eller bare ting som er lett å glemme. De tinga får ingen gjort på teams eller zoom eller webinarer.

De forsvinner sakte ut av syne og blir liggende og gnage på et ukjent punkt i samvittigheten. Gnager sammen med det at alt tar så mye lengre tid. Lange møteserier på skjerm hvor de samme vitsene om dårlig lyd og bildeforbindelse dras hver eneste gang, og man får gjort en fjerdedel av det som normalt kan gjøres rundt en kaffeautomat.

Det var dette som ramma kompisen min i sommer. Følelsen av ikke å få gjort jobben sin kommer ikke av at man ikke jobber, men av at alt går så mye seinere. Og arbeidsforholdene vanskeligere. Og ikke minst, at man ikke treffer folk i normale sosiale og jobbmessige settinger.

Les også: Slik skal regjeringen hindre at smitten øker etter jul

Sjøl lurer jeg alvorlig på om jeg er begynt å bli dement. Det kjennes som jeg tenker seinere, jobber seinere og ikke minst glemmer langt mer enn normalt. Det kan ta en time å hente fram kunnskap fra hjernen som vanligvis ville vært der uten at jeg trengte å tenke i det hele tatt. Det er ingenting som er galt, men det kjennes som om hodet er pakka inn i bomull.

Eller altså som å svømme i sirup. Koronalivet har ikke bare satt mange av oss på hjemmekontor, det har også skrudd på den intellektuelle slow-motion-knappen. 

Denne resignerte trøttheten skal på ingen måte være øverst på lista over koronaproblemer. Den truer ikke liv og helse, og den ødelegger som sagt ikke liv. Men sammen med to andre koronautmattelser er det en felles opplevelse i dette kjipe året.

De to andre tinga er for det første den slitasjen det er å ikke kunne planlegge noe. Når man ikke vet om man kan reise, samle folk, om restauranter vil være åpne, konserter blir avholdt eller stevner og arrangement gjennomført, blir det nesten umulig å planlegge.

Og kan man ikke planlegge kan man heller ikke glede seg. De fleste av oss balanserer livet mellom tunge ting vi må takle og fine ting som trekker oss opp. Når de tunge tinga hoper seg opp, er det å glede seg til noe i framtida i alle fall for meg den beste medisinen. For noen er det neste ferie man ser fram til, for andre en konsert, en middag, et treff med venner eller familie, skoleball, et idrettsstevne eller noe helt annet.

Felles er det at disse tinga nå enten er avlyst, eller umulig å planlegge. Det gjør sirupen tjukkere.

Les også: «Er bedriftene i kultur- og uteliv annenrangs arbeidsplasser? Det kan virke sånn»

Vi går inn i ei romjul hvor de første vaksinene forhåpentligvis blir satt også i Norge. De fleste av oss drar hjem, til familie, venner eller oss sjøl for å ta en pause fra hverdagen i den perioden. Vi trenger den pausen mer enn noensinne i min levetid.

Og om du kjenner på slitasjen, bomullen i hodet, følelsen av å ikke få ting gjort, savnet etter høydepunkter å se fram til eller en idrett å glede deg over, og om man ikke helt klarer å skille alle disse faktorene fra hverandre, så er det en ting det er greit å vite. Det er ikke deg. Det er vi som har det sånn.

Og det er, som jeg sa til kompisen min den gangen i sommer, ikke vår, men koronaen sin skyld. God jul.