Titusenvis av jobber i fare

Hva betyr kultur- og utelivsbransjen? Hva er det vi står i fare for å miste?

Er bedriftene i kultur- og uteliv annenrangs arbeidsplasser? Det kan virke sånn, slik regjeringen oppfører seg.

La oss starte med å tenke to bilder opp mot hverandre. Først avsløringene om at NHOs lobbyister via SMS-kontakt med regjeringen fikk fikset reglene for innreisekarantene under koronanedstengningen. For å la eierne bruke billig arbeidskraft fra utlandet. Slik gikk vi fra å ha en håndterbar smittesituasjon til en ny nedstengning.

Her er det andre bildet: Fordi vi måtte stenge ned samfunnet igjen står nå små og mellomstore bedrifter i hele landet innen kultur- og uteliv på konkursens rand. Titusenvis av jobber er i fare. Noen bedrifter har allerede gått overende.

En levedyktig bransje før koronakrisa begynner å gå under, mens de venter på en krisehjelp fra regjeringen som ikke kommer. Nesten to hundre tusen er allerede helt eller delvis arbeidsledige eller arbeidssøkende hos Nav.

Hvorfor er det ikke mer bråk, hvorfor sitter ikke i regjeringen i krisemøter med bransjen?

Hvorfor er det hele ikke ordnet opp med noen SMS-er til regjeringen?

Kanskje er det fordi det er folk i aldersgruppa under 30 år som står for den største andelen av de ledige. Fordi det «bare» er spisesteder, barer og klubbscener som rammes, og ikke verft, oljeplattformer eller annen industri.

Kultur- og utelivsbransjene ble umiddelbart rammet av både nedstenging i enkelte byer og de nasjonale rådene om å holde seg hjemme. Helt siden oktober har det vært minst like stor krise for disse næringene som det var i mars. Likevel sier regjeringens seg fornøyd med at krisehjelpen når bedriftene først i februar, og dekker en forsvinnende liten andel av den tapte omsetningen.

Les også: En anmelders høyst personlige liste over årets beste bøker

Mange i uteliv og kulturliv opplever at deres næring brukes som pisken og gulroten mot befolkninga under pandemien.

Den stadige dobbeltkommunikasjonen frustrerer dem, når kulturminister Raja den ene dagen sier at julekonsertene må gå som planlagt, mens statsministeren dagen etter ber alle holde seg hjemme. Når regjeringen skylder på studentene og de unge i media mens de selv åpner opp for at underbetalte arbeidere fra utlandet kan gå forbi smittekontrollen på Gardermoen.

Og på toppen av det hele treffer ikke krisehjelpen.

Folk er forbanna. De føler at deres bedrifter og arbeidsplassene de står for behandles som annenrangs næring. At det ikke er like viktig å redde barer og klubbscener som andre bedrifter.

Hva betyr kultur- og utelivsbransjen? Hva er det vi står i fare for å miste? Dette er bedrifter som sammen sysselsetter titusenvis av nordmenn. Bedrifter som er kulturbærende. Bedrifter med dyp historie og røtter i lokalsamfunnet. Det er de klassiske små og mellomstore bedriftene som regjeringspartiene snakker om så ofte i festtaler. Men når det kommer til stykket betyr disse bedriftene ingenting for regjeringen.

I alle fall ikke nok til at de ville bruke penger på dem eller lytte til hva de har å si.

Les også: – I de møtene vi har med kommunen og bydelen møter vi bare en maktarroganse og nedlatende tone (Dagsavisen +)

Men vi burde lytte til disse bedriftene. Fordi hvis den nåværende elendigheten fortsetter uten at de får den hjelpen de ber om, vil vi ikke bare tape verdier og arbeidsplasser som er like viktige for landet som andre næringer, vi vil også tape mangfold og liv i lokalsamfunna våre. Uten krisehjelp er det de store aktørene med mye kapital i bakhånd som overlever, ofte kjeder eller de med utenlandsk konserneireskap.

Da blir fort den lokale, tradisjonsrike baren med viktig scene for lokalt kulturliv, med spesialisert kompetanse og dype røtter erstattet av enda en filial fra en stor kjede. Enten det er Blå i Oslo, eller Dickens i Sarpsborg, så kan vi ikke risikere at de forsvinner til fordel for enda en Egons, Starbucks, McDonalds eller O’Learys.

Derfor har SV fremmet forslag i Stortinget om en hasteløsning. Innovasjon Norge skal umiddelbart få i oppdrag å opprette en midlertidig tilskuddsordning for å sikre likviditet til konkurstruede bedrifter som ellers er levedyktige. Vi har også foreslått å innføre kompensasjonsordning basert på tap av omsetning, slik bransjen ber om.

Det er fullt mulig å finne løsninger som redder kultur- og utelivet. Vi må bare starte med å sette like stor pris denne næringa som andre.