Kommentar

Presedens Trump

Endelig kastet despoten inn håndkleet. Desto større grunn til uro.

1 av 2
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Donald Trump har nå på sitt vis innrømmet at kampen er over. Mandag gikk han med på at Joe Biden og hans folk kunne begynne å forberede maktovertakelsen.

«Do what needs to be done», som han skrev på Twitter.

Les også: Trump sier han forlater Det hvite hus hvis Bidens seier bekreftes

Nyhetsfeedene gikk varme. Det var nesten så massene tok til gatene i glede, som om en tyrann var kastet. Han har innrømmet nederlaget! Han har innrømmet nederlaget!

Nei da, han har ikke gjort det.

Men natt til fredag vår tid, tok han atter et skritt mot utgangsdøra. Merkelappen «taper», som han har klebet på alle rundt seg i 40 år, er vond inntil det umulige for ham å akseptere.

Han holder døra stadig på gløtt for at valgmennene snur 14. desember. Men han er blitt avvist juridisk, selv av konservative dommere. Resultatene i Georgia, Michigan og Pennsylvania er offisielle. Alt snakket om Trumps kupp kan nå bilegges. Det kan heller erstattes med reell frykt for hva det skadde dyret Trump kan gjøre de siste par månedene på sin vakt i Det hvite hus. For det er mye. Arven etter Trump er en tikkende bombe.

Den kan gå av før eller etter 20. januar neste år. Da Trump skal forlate Washington.

Les også: Trump ba støttespillere «snu valget» – samtidig som han benådet Michael Flynn

Mange har snakket om Trumps mangel på retning og på reell strategi. Jeg har selv ofte vært lettet over at han egentlig ikke har villet så mye underveis. Han er jo lat, orker ikke å lese papirer, spiller heller golf. Uten dukkemesteren Steve Bannon, Trumps bakmann, tilrettelegger og første rådgiver, har presidenten virret rundt på egen hånd.

Mer komisk enn farlig.

Kanskje har han ikke helt visst hvor han skal, men han har villet bryte ned. Det har vært selve strategien han arva av Bannon. Og nå etter mer enn tre uker med fornektelse av fakta, med udemokratisk undergraving av det som etter alt å dømme er det tryggeste amerikanske valget noen gang, ser man det så tydelig.

Fake news-anklagene. Angrepene på mediene.

Les også: Blir historiske når ektefellene inntar Det hvite hus

Han beredte grunnen allerede for fire år siden. Bryter man ned tilliten til mediene, så bryter man tilliten til egentlig alt. Til virkeligheten rundt oss, som mediene en gang var satt til å speile på en fair og balansert måte. Hvis ingen lenger tror på det de hører og ser, så er den enøyde konge i de blindes rike. Strategien har vært en formidabel suksess når nesten ni av ti republikanske velgere tror valget ble tapt på grunn av juks.

Ni av ti! Med et Atlanterhav i mellom oss kan vi le og riste på hodet over tåpelige folk. Som er så fanatiske.

Men det er virkelig skummelt, langt skumlere enn Trumps kupp. For det er ikke et øyeblikks frustrasjon, de er ikke dårlige tapere, som dette tallet reflekterer. Det viser en velgermasse som kollektivt gir fingeren til fakta, til mediene. Og dette er virkeligheten og velgerne republikanske politikere skal og må forholde seg til. Ni av ti er ikke et tall som forsvinner bare Trump får pakket seg ut av Det hvite hus.

En radikalisert velgerbase vil følge hans eksempel, og det er å gi faen. I demokratiet, i all sedvane og skikk og bruk, og i politisk kultur. Trumps fornektelse av valgresultatet har ikke handlet om å klare å snu utfallet, men om å holde stilen helt ut, om å vise vei videre.

Så hva betyr denne langfingeren da, for republikanske menn og kvinner i Kongressen?

Les også: Bidens neste utfordring: Fordeling av toppjobber og et splittet parti

De er jo politikere på oppdrag for sine velgere. De er i Washington med ett mandat, å representere velgerne. Når så mange av dem støtter villfarelsen om et rigget valg, så lover det svært dårlig for samarbeidsklimaet mellom kommende president Joe Biden og over- og underhuset i Kongressen.

Velgerne ga i valget, og i ettertid ved kollektivt ikke å anerkjenne resultatet, marsjordre til de republikanske politikerne. Demokratene er skurker, ikke gå dem i møte på noe.

Uten vilje til å jobbe sammen, vil republikanerne undergrave Biden.

USA vil ikke få begynt på helt nødvendige reformer for å bedre fordelinga og sikre et helsesystem som passer på alle. Der Trumps parti virker samlet som en hissig neve, opplever det demokratiske partiet store indre spenninger og uro. En stadig tydeligere venstreside er utålmodig.

Misnøye med Biden kan fort komme hvis han ikke leverer. Det vet republikanerne. Derfor er det bare å notere 5. januar i kalenderen. Noe så fjernt fra oss som et omvalg av to senatorer fra Georgia, vil være helt avgjørende. Vinner Demokratene begge plassene, så er Biden sikret nærmest ubegrenset politisk handlingsrom i to år.

Donald Trump er uansett verdens mektigste mann i nesten to måneder til.

Parallelt med at han slåss for å undergrave det amerikanske systemet, har han igjen begynt å benåde medarbeidere som er kommet i hardt vær.

Den skandaliserte sikkerhetsrådgiveren Michael Flynn, som løy til FBI og måtte gå av etter drøye tre uker i Trumps tjeneste, ble onsdag benådet. Selv om han fortsatt ikke er dømt. Det er nå venta at Trump vil benåde flere. Kanskje også hvitsnippforbrytere.

Farligere enn løslatte hvitsnipper, er Iran.

Og selv om Trump nesten har utmerket seg ved å være en president som ikke har gått til krig, spekuleres det mye i om han på tampen vil markere seg som Commander-In-Chief. Det blir ikke mer bredbeint karslig enn å beordre tidenes mektigste militærmakt til angrep.

Det vil kle hans selvbilde, og ettermæle hos hans opphissede følgere, å markere seg ved å angripe Iran. New York Times skrev i forrige uke om at Trump har vurdert mulighetene for å angripe Irans anlegg for anriking av uran. Den amerikanske nyhetstjenesten Axios meldte denne uka at det israelske militæret forbereder seg på et amerikansk angrep på Iran. Et slik angrep vil kunne destabilisere Midtøsten igjen, og få uforutsette følger. En eksplosiv avskjedspresang fra Trump til Biden, i så fall. Og som kan forme hele Bidens presidentskap.

20. januar er det over. Men hvilken presedens president Trump har skapt.

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

Mer fra: Kommentar