Når psykopaten blir søt

En kriminell, voldelig mann kidnapper en dame han er interessert i, og holder henne i fangenskap i ett år. Dette er ikke et thrillerplot, men en romantisk-erotisk Netflix-film.

Hun blir litt dopet ned og slått i begynnelsen, men dette glir over i en god del sexscener, hvor den kidnappa dama ser ut til ikke å bry seg så mye om at hun er kidnappet lenger, og de ender opp med å planlegge bryllupet sitt.

Internett har kokt over av kritikk, og mener Netflix-filmen romantiserer Stockholm-syndromet.

Det er jo i det minste ett sunnhetstegn.

«365 Days» er et drøyt eksempel på en film som egentlig tar opp blodseriøs tematikk, uten at det problematiseres i særlig grad. Men at karakterer med røde flagg så det rekker og holder, dukker opp i filmer og TV-serier som den «mystiske, tiltrekkende fyren» er ikke en ny greie. Ofte får det passere som en fortelling om kjærlighet. Når det egentlig er en fortelling om psykisk og fysisk vold.

Kjennetegnet for disse mannlige karakterene er at de alltid er redningen, magneten kvinnen dras mot, til tross for hans trøblete og mørke sider. For han er bestandig overbeskyttende og eksplosivt sjalu, men det vises heller som et tegn på hans kjærlighet, enn en massiv karakterbrist.

Filmviter og professor i visuell kultur, Abjørn Grønnstad, tror metoo-kampanjen kan ha prega hva vi leser inn i disse fortellingene. At vi ser dem med større klarhet. «Disse mannlige karakterene utgjør ofte et slags rehabiliteringsprosjekt for kvinnen. For beskyttelsen disse kontrollerende mennene tilbyr, er slett ikke romantisk, men handler primært om et behov for å regulere kvinnens seksualitet», sier han.

Mannen som den handlingsdrevne, sterke karakteren gjennomsyrer amerikansk filmhistorie. Grønstad setter det i sammenheng med en mannsdominert bransje. «Når fortellingene produseres og regisseres av menn, er det ikke rart at man ser en mangel på komplekse og flerdimensjonale kvinnelige karakterer».

Mannen som helt. Kvinnen som objektet i nød.

Erlend Loe anmeldte den romantiske filmen «Fifty Shades of Grey» for Aftenposten, da den hadde sin tid på kino tilbake i 2015. Om den kvinnelige hovedrollen skriver Loe: «Anastasia Steele tilhører en kvinnetype som er utdøende (...) Jeg snakker om den uerfarne kvinnen fra legeromanene, som blir fjetret av den flotte legen som kan så mye og har så mange penger (…)».

På samme måten som porno kan gi deg et forvrengt bilde på sex, kan filmer gi et farlig bilde på hva kjærlighet er. For hvor er det vi lærer om kjærlighet egentlig, om det ikke er fiksjonen?

Grønstad tror ikke en enkelt film, uansett hvor sterke virkemidler den har, kan endre oss. Men at underholdningsindustrien har noe å si for hvordan vi opplever verden, er klart. «Det er en selvfølge at film og TV til en viss grad speiler holdningene våre», sier han.

En av de fineste seriene om ung kjærlighet fra i år, er NRK sin «Rådebank», om en råner med kjærlighetssorg, uten språk for å uttrykke den. Det mest karikerte eksempelet er når hovedpersonen henger med en kompis, men går på do for å gråte. Når kompisen spør hvorfor han er så rød i øynene, svarer han fleipete at han «runka på dass og fikk det i øyet».

«Rådebank» er en fortelling om hva som kan skje med unge menn når de ikke får noe spillerom til noe annet enn å virke tøff og upåvirka. Når man snakker om at vi trenger flere komplekse kvinnekarakterer, burde vi også snakke om ulempen det har for menn hvis de bestandig fremstilles på en og samme, smale måte.

Kjærlighetsfilmer som «Fifty Shades «og «365 Days» pakker inn psykisk og fysisk vold som noe romantisk, men det finnes fremstillinger av vonde, usunne forhold som har rom for mer kompleksitet enn det. Ett eksempel er ungdomsserien «Euphoria», om amerikansk ungdom. Karakteren «Nate» er sint på faren sin og verden rundt seg, styrt av et behov for å aldri la masken sin falle; aldri la de vonde følelsene komme til overflaten.

Han liker bare små jenter med tynne ankler uten hår på overarmen, og er voldelig og kontrollerende når «Maddy», kjæresten hans, ikke gjør som han vil. Bak musklene og det pene ansiktet ligger det mye smerte, holdt tilbake av forventningen om å alltid være «på topp». «Maddy» vet at hun ikke burde være sammen med ham, men klarer ikke gi slipp. Serien gir seeren innblikk i hvorfor og hvordan mange blir i relasjoner til mennesker som har fått dem til å tro at man trenger dem for å leve.

Uansett om filmene vi ser reflekterer samfunnet vårt, eller om samfunnet vårt har lært noe av filmene vi ser: Vi har uansett et problem.

Vi kan starte med å legge merke til det.