De som ikke får puste åpner i disse dager vinduer og slipper inn frisk luft til oss alle. Gamle statuer faller og kommer aldri opp igjen. Etablerte sannheter faller, fordums sunn fornuft faller, og etablerte autoriteter må tåle å bli utfordret, kritisert og snudd opp ned på. Og der noe faller, vokser annet opp.
Kanskje sier vi alle «melaninrik» med den største selvfølge før vi vet ordet (!) av det, selv om det er uvant i dag?
Les også: «Trump mister nå støtte også blant sine egne. Trengt opp i et hjørne, kan han bli farlig»
De unge menneskene som i dag avkrever av oss oppgjør med fordommer og rasisme er i ferd med å bygge opp en ny virkelighet i takt med samtiden. I den virkeligheten har ikke statuer av Kong Leopold eller slaveeiere en plass.
Det har ikke statuer av sørstatenes general Lee heller, de er ikke annet enn et hundre år gammelt PR-triks fra the Lost Cause Movement. Ei heller «artige» navn på kokosboller, blackface i filmer, eller en nyliberal fargeblind påstand om at alle bare er individer «som kan hvis de bare vil nok» og der all gruppetenkning avvises som «identitetspolitikk».
Det er forståelig at noen blir nervøse av endring, men ingenting av det antirasistene krever, er skummelt.
Det er plass til alle ved det nye langbordet som dekkes med nytt servise, og er det ikke det, legger vi bare i en plate til. Det som er ganske sikkert, er at de som slåss med nebb og verbale klør mot denne utviklingen, raskt vil tilhøre verden av i går, der også mannssjåvinistene som synes metoo ødela alt som var gøy med damer, allerede lusker rundt.
For oss som har drevet, og skrevet om, kvinnekamp i mange former, er det som skjer nå i antirasismen ikke så rent lite gjenkjennelig.
For også i kvinnekampen endret hva som var «fornuftig» og «naturlig» seg uhyre kjapt: Fra husmor til barnehage, fra forsørger til pappaperm, fra lesbisk forbrytelse til lesbisk bryllup, fra graviditet som skjebne til selvbestemt abort, fra skilsmisse som skam til skilsmisse som selvfølge, fra bare å kunne fantasere om karriere, toppjobb eller å kombinere småbarnslivet med alt dette – til: At det ble virkelig og mulig.
«Vi som er med i denne boka, vokste opp i et annet Norge, der andre hadde makt over kvinners liv», skriver Unni Rustad i «Vi var mange. Kvinneaktivister fra 70-tallet forteller».
«Vi så mønstre og sammenhenger som hadde vært usynlige, livet vårt hang uløselig sammen med at vi var kvinner i et samfunn hvor kvinner var mindre verdt enn menn».
Først kjempet kvinner for formelle rettigheter i jussen, i politiske vedtak og i velferd.
Les også: «Så spurte hun meg: blir vennene mine i barnehagen også drept nå?»
Med metoo mye senere kom kampen mot den mer indirekte, innforståtte, private, skamfulle seksuelle trakasseringen. Melaninrike (der kom ordet allerede gitt) står nå i samme veiskille: Det formelle er på mange måter vunnet, men nå skal alt inni gråsonen ut. Akkurat som kvinner – i alle farger – måtte tåle å høre at metoo ødela all moroa med denne skrekkelige politiske korrektheten, må antirasister – i alle farger – i dag tåle å høre det samme.
Endring koster, og en liten pris å betale er å bli ansett som sur og endog ekstrem. Oi oi, så mange kvinneaktivister som har måttet stå i akkurat det der. Bare spør. Men vent og se, det som anses på kanten i dag er i sentrum i morgen, og der kan vi lure på hva i all verden vi drev med tilbake i 2019.
Hvordan er det å forsøke å formidle noe ganske privat og vanskelig, men oppleve at den som lytter, er mer opptatt av å fortelle deg hvordan du egentlig har det. At din erfaring ikke teller, at det «er synd du opplever det sånn» når du påpeker reell urettferdighet, at din virkelighetsoppfatning er overdrevet og rett ut feil.
At det er du som skal lytte, fordi noen andre vet bedre enn deg hva du opplever. At du må dempe deg, bruke «innestemme», ikke overdrive sånn, ikke bevege deg i «ytterkantene», være rasjonell, være rolig, beherske deg.
Men det er ikke mulig. Uviljen fra folk med makt til å lytte, føles i kroppen som en dyp frustrasjon, en eksplosjon, en depresjon, i hele det levende man er.
Alle grupper som ikke har hatt definisjonsmakten, og makten, i et samfunn vet dette. Men først er man ikke engang gruppe. Bare alene i møte med alt det over. Metoo kom ikke før i 2017, og først da var vi kvinner mange i møte med seksuell trakassering. Det er ikke til å tro hvor lenge vi levde på hver vår tue. Jeg innbiller meg at mange av våre minoritetsnordmenn og -kvinner også har sittet altfor lenge på sine. Å se demonstrasjonen etter George Floyd var #denfølelsen – endelig var vi mange.
Ingen driver med demonstrasjon fordi det er så innmari gøy, man driver med det som en siste skanse: Vil du ikke høre, så skal du. På tross av korona og pandemifrykt.
Det var en brann umulig å stanse. Aldri har jeg hørt ungdommer både i og utenfor eget hus snakke om rasisme på den måten som de gjør nå.
«De gjør kanskje protestene mer voldelige. Men å kalle dem terrorister?»
Det var veldig uheldig at dette skjedde med covid-19 svevende rundt oss, men det måtte skje. Ungdommene gjorde ikke noe galt.
De brøt ingen lover, de brøt noen råd, men de hadde Grunnloven på sin side. Det som for noen kan være å anse som en intellektuell samtale med akademiske referanser og spennende teori, er for andre liv eller død, og antirasistisk kamp pågår ikke i salonger med én meters avstand, dessverre.
George Floyd-opprøret føyer seg inn i rekordmange demonstrasjoner verden over det siste året, fra blant annet Hongkong, til Chile, via Libanon, Irak, Polen, Spania, Ecuador og Russland. Selv om demonstrantene har ulike og unike krav, er det likevel noen ting som forener dem: Kampen mot økonomisk ulikhet, politisk korrupsjon og staters handlingslammelse. Nesten alle steder har opprøret vunnet fram; statsledere har gått av, parlament er byttet ut, lover avvist, andre innført.
Selv om Trump kaller demonstrantene sine «thugs» og opprøret «kaos», har mediene et ansvar i ikke å fokusere på dramaet som kan skje i møte mellom demonstrant og politi, men heller lytte etter protestenes alt annet enn kaosaktige krav.
«Et opprør er språket til de som ikke blir hørt», sa Martin Luther King jr. Det må medier og vi andre ta på det dypeste alvor. For lukker vi vinduet som nå er åpent, og setter på sluser og fortsetter som før, vil stadig flere slite med pusten i et tett rom. Det er ikke bra for noen av oss, for frisk luft gjør livet bedre for alle. Slipp den inn.
