Oh my god!

– Det har kommet en ny språklov, sa jeg konverserende til de andre etter enda en dag på hjemmekontoret. Vi hadde akkurat ryddet kjøkkenet for skjermer, tastaturer og videokonferanser, og satt ved middagsbordet.

Siden ingen av oss opplever noe særlig i disse tider, eller treffer spesielt mange, du vet, andre mennesker av kjøtt og blod, så kan det jo gå litt trått med bordkonversasjonen iblant.

Vi mangler litt input, kan du si.

Les også: «Ingen kan ha blitt mer starstruck enn ungene på barneskolen min en høstdag på 70-tallet»

Det er jo liten vits å spørre: «Hvordan har du hatt det i dag?» For alle rundt bordet har vært hjemme og vet jo nøyaktig hvordan alle har hatt det. Kanskje det var det som drev meg til å ty til det kanskje ikke så spennende temaet: «Regjeringen har lagt fram forslag til ny språklov».

«Hva går den ut på, da?» spurte husets hjemsendte folkehøyskolelelev høflig, og lot som om han var litt spent på svaret. Jeg sa at regjeringen mener norsk språk er under press, «først og fremst frå engelsk», som det sto i kulturminister Abid Rajas for anledningen nynorske pressemelding.

«I den nye språklova pliktar styresmaktene å halde norsk i hevd og gjere det tilgjengeleg i samfunnet». «Regjeringen skal visst verne norsk språk fra engelsk», begynte jeg ved middagsbordet.

«Ja, good luck with that!» utbrøt den hjemsendte folkehøyskoleleven.

Det bare datt helt naturlig ut av ham. Da han skjønte at han dermed hadde snakket seg inn i ukens innfallspalte, sa han fortvilet: «Å nei, what have I done?»

Yes: Jeg er virkelig i tvil om den nye språkloven kommer til å bite på de unge slekter. Etter en oppvekst med mye gaming og binging til engelskspråklige youtubere og influensere på nettet, er nok det helt far out.

Ungdommen, eller kidsa, da, snakker jo et slags underlig norskengelsk alle sammen. Ting er «random» og «cringe» og hvis en gjør noe dumt, sier de enten: «Oh my god!» eller: «Face palm!».

Når vi i tillegg vet at språkforskere alltid forteller oss at språket er en levende, anarkistisk greie som alltid er under endring, og at det ikke nytter å forby noen å si «sjøtt» og «sjylling», så tviler jeg på at språkloven når sitt heroiske mål.

Engelsk vil snike seg inn.

En gang var jeg selv en av kidsa. Tidlig på 90-tallet var jeg på interrail i Paris, og skulle overnatte på et ungdomsherberge. Vi delte rom med en flokk høylytte amerikanske jenter.

En av dem spurte hvor vi var fra. «Norge!», sa jeg, ikke uten en viss stolthet. «OK. Men hva slags språk snakker dere der, da?» spurte hun interessert.

Jeg ble helt stum. Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Visste hun virkelig ikke at det finnes et språk i verden som heter «norsk»?

Da jeg hadde fått talens bruk igjen, spurte jeg spakt: «Men hvilket språk trodde du vi snakket, da?» «Hm, jeg vet sannelig ikke», sa amerikaneren ubekymret. «Jo, kanskje engelsk? Dere ligger jo så nært England».