Fremsprikspartiet

Det er nesten ikke folk flest igjen i dette landet, skal vi tro meningsmålingene. På den siste målingen i Bergen får Fremskrittspartiet 4,2 prosent av stemmene. I Oslo går det litt mindre dårlig, med 5,2 prosent. På siste landsomfattende stortingsmåling endte det med begredelige 7,5 prosent, det dårligste på 24 år. Det er slett ikke usannsynlig at Frp havner under den magiske tiprosentsgrensa ved valget i september.

Hva som skjer da, gjenstår å se. Men vi kan se tydelige tegn på at panikken er i ferd med å feste seg for alvor i regjeringens nest største parti. Starten på valgkampen kan tyde på at Frp har bestemt seg for å vinne velgerne tilbake ved å skape full forvirring om hva de egentlig mener, ved å komme med budskap som er mest mulig usammenhengende.

Christian Tybring-Gjedde er blant dem som mister stortingsplassen om to år, dersom krisemålingen holder seg. Søndag stilte han til intervju i TV 2, utenfor leiligheten i Gyldenløves gate. Hvis man sier gatenavnet veldig fort, kan man kanskje få «gyldenløvesgate» til å rime litt på «proletariatet». Men ut over det er den svært lite folkelig der den strekker seg gjennom nest beste Frogner fra Vigelandsparken til Niels Juels gate, med en lang rideallé og en diger fontene som sine to fremste kjennetegn.

Det var fra denne gata Tybring-Gjedde valgte å ta et oppgjør med den såkalte sykkeleliten. Der sto han, den lille mann med stortingslønn, statsrådsfrue, rideallé og privatbil, og hevet sin røst i protest mot egoistene som tvinger Oslos parkeringsplasser til en brå død for å gjenoppstå som sykkelstier slik at sykkeleliten skal kunne tråkke pedaler når den henter ungene i barnehagen eller kjøper lettmelk på Kiwi. Mens bilistene kjører rundt i en ørkesløs jakt på en luke med plass til Audien.

«Ærlig talt, du går ned på Glassmagasinet for å kjøpe med deg en svær vase. Skal du ha den i ryggsekken og sykle hjem med den?» lurte stortingsrepresentanten på. Hvordan Tybring-Gjedde ser for seg at bilen hans – eller sykkelen, hvis han har – skal komme seg til Glassmagasinet når han går dit, er nå én ting. En annen ting er hva slags vaser han egentlig holder seg med og hvor ofte det er behov for påfyll av nye. Men det kanskje mest interessante er fortsettelsen på sitatet: «La oss ha en politikk i henhold til hvordan verden er, og ikke skape en verden som ikke finnes». Vil du ha fremskritt, bør du altså finne deg et annet parti enn Fremskrittspartiet.

Det er vanskelig å vite med absolutt sikkerhet hva Frp driver med. Er de forvirret selv, eller prøver de å skape forvirring hos andre? Umiddelbart etter Tybring-Gjeddes utfall fulgte i alle fall Sylvi Listhaug og Siv Jensen opp med et VG-intervju. De advarte mot at et krenkelseshysteri har spredt seg i Norge. De to partitoppene og statsrådene frykter at dette kan true ytringsfriheten.

Hvis man slutter å lese VG-artikkelen etter ingressen, vil det være fort gjort å tro at Listhaug og Jensen har tar et høyst nødvendig, selvkritisk oppgjør. At de har vært både modige og reflekterte. For vi husker jo godt hvordan flere profilerte Frp-ere gikk til harde angrep på en liten teatergruppe som hadde brukt sin ytringsfrihet til å kritisere regjeringspartiet Frp. Vi husker hvordan Frp-politikerne truet med å kutte den offentlige støtten som straff for kritikk de ikke likte, og at kunstnerne bak «Ways of Seeing» måtte tåle både politiforfølgelse, grov hets og trusler etter at Frp-topper på Stortinget og i regjeringen hadde mistenkeliggjort dem for å inspirere terrorister.

Noen husker også at Frp har fått et helt opplag av SAS’ magasin trukket fra markedet og destruert fordi de publiserte en artikkel Frp ikke likte. Eller at Frp-ere har truet med å trekke støtten til Antirasistisk Senter fordi organisasjonen publiserte en rapport med opplysninger som Frp helst ikke ville ha fram. Eller at partiets toppkandidat og senere justisminister tente på aviser, tok bilder av bålet og la det ut på Facebook mens han oppfordret til boikott av både avisen og dens journalister. Eller at en av partiets stortingsrepresentanter truet med skyte en NRK-programleder fordi han var misfornøyd med hennes debattledelse. I tillegg kommer de mange boikottene av enkeltmedier som jevnlig iverksettes av Frp-topper dersom de utsettes for journalistikk som ikke faller i smak.

Ja, kanskje skulle man tro at det var denne hårsårheten Listhaug og Jensen nå tok et oppgjør med. At de endelig så hvor bekymringsfullt det er at selve statsapparatet, ved noen av landets mektigste politiske ledere og regjeringsmedlemmer, går til angrep på det frie ord og den frie kunsten – ikke som et arbeidsuhell, men igjen og igjen, og over tid.

Men det var ikke det de to Frp-toppene var ute etter. Når Siv Jensen sier at «jeg mener ytringsfriheten burde være total og vi politikere burde forsvare den, fordi det handler om å forsvare et lite mindretall i et samfunn», eller når Sylvi Listhaug sier at «man må stå opp for ytringsfriheten også når det er ubehagelig for en selv», var det noe annet enn kritikk av regjeringen de snakket om.

Det folk må tåle, og som må møtes med mer toleranse, er først og fremst ytringer som oppfattes som rasistiske. «Du kan ikke forby eller bøtelegge det», som Listhaug sa det. Selv om rasisme faktisk er forbudt og kan straffes.

Frp-toppene må selvfølgelig få lov til å si hva de vil, også når det ikke gir noen som helst mening. Vi har tross alt ytringsfrihet i dette landet. Men neste gang Siv Jensen kaller Jonas Gahr Støre for en tåkefyrste, bør noen ta en telefon til Gyldenløves gate og spørre om hun bare vaser.