Jentebrølet

Når ikke staten beskytter kvinnene, hvem gjør det da?

Attende november i år, på Ungdommens likestillingstoppmøte, utfordret norsk ungdom likestillingsminister Trine Skei Grande på regjeringens handlingsplan for jenter og kvinners rettigheter.

I et av verdens mest likestilte land krever norsk ungdom at det settes fokus på at gutter i økende grad faller ut av skolen og at jenter skal bli ledere i like stor grad som gutter.

I møtet med ministeren ba ungdommen også om at Norge må ta ansvar for å bidra til å redusere skjevfordelingen mellom jenter og gutter internasjonalt.

Daglig utsettes jenter og kvinner verden over for diskriminering, vold, undertrykkelse og andre grove menneskerettighetsbrudd.

Dette til tross for at det i dag er 40 år siden FNs generalforsamling vedtok «kvinnekonvensjonen» som lover avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner.

Les også: Regjeringen med 50 tiltak mot rasisme og diskriminering

Kvinnekonvensjonen er en stor global anerkjennelse, men...

Av de 189 landene som har ratifisert konvensjonen, har omtrent én tredjedel unnlatt å følge noen av de mest grunnleggende retningslinjene for kvinners rettigheter.

Altfor mange land har fraskrevet seg ansvar som sikrer at jenter og kvinner ikke diskrimineres på viktige områder i livet.

I Polen, for eksempel, er abort kun tillatt dersom kvinnens helse står i fare, i Niger giftes 76 prosent av jentene bort før de er 18 år, i Algerie trumfer familieloven kvinners rettigheter og menn er sett på som overordnet kvinnen, og i USA er konvensjonen kun signert, ikke ratifisert.

Kvinnekonvensjonen utfordrer stereotypiske holdninger og praksiser hvor kvinner og menn har forskjellige roller, både privat og offentlig.

Den delen av loven de fleste landene har reservert seg mot handler om kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Når hun skal få barn, hvor mange barn hun skal få, hvem hun skal få barna med og når eller om hun skal gifte seg.

Det er statens plikt å beskytte kvinner og jenter som opplever diskriminering. Men reserveringen er den strake motsetning.

Når ikke staten beskytter kvinnene, hvem gjør det da? Jenter og kvinner blir stående igjen med et svakere rettsvern. Konsekvensene kan være svært alvorlige.

For eksempel økning i tenåringsgraviditeter, barneekteskap og økonomisk avhengighet. Likestilling vil ikke oppnås dersom kvinnene ikke stiller likt med menn.

Så hva er status i dag, 40 år senere?

På 1980- og 1990-tallet var det spirende optimisme og positiv fremgang. Kvinners rettigheter hadde vind i seilene. Dagens politiske landskap er et helt annet. Vi ser fremveksten av anti-demokratiske krefter globalt som bygger opp under diskriminerende og patriarkalske verdisett. Økt politisk motstand mot ikke-diskriminerende prinsipper er under press i alle land. Selv i Norge blir kvinner med karrierer med jevne mellomrom utfordret på om hun klarer å ta godt nok vare på barna sine, og det er ikke så lenge siden abortdiskusjonen blusset opp igjen.

Selv i landene der rettigheter knyttet til likestilling er integrert i nasjonale lover og regler, ser vi at det ikke nødvendigvis betyr trygghet for jenter og kvinner. Særlig de høye tallene på kjønnsbasert vold er alarmerende. I Latin Amerika, for eksempel, ble 3,529 kvinner i 2018 alene utsatt for «femicides», eller drap av kvinner/jenter motivert av at de er kvinner, ifølge Gender Equality Observatory for Latin America and the Caribbean. Dette regnes som en av dagens største likestillingsutfordringer.

Fortsatt et viktig rammeverk

Selv om sterke krefter jobber mot kvinnekonvensjonens kjerneprinsipper, er loven en helt avgjørende rettesnor i arbeidet for menneskerettigheter, særlig i land hvor likestilling står svakt. Stadig flere står opp for jenter og kvinners rettigheter og krever at staten tar ansvar.

Likestilling og kvinners rettigheter er en global samtale. Den er helt nødvendig dersom vi skal se en transformativ endring i hvordan kvinner lever. Dersom alle skal få oppfylt sine grunnleggende menneskerettigheter, uavhengig av kjønn, alder, sosial eller økonomisk status, må vi tørre å ta tak i de grunnleggende årsakene til diskriminering av kvinner. Endring er mulig, men vi er nødt til å blafre i seilene på nytt. Alle store samfunnsendringer begynner med ungdom. Derfor må de være med som en del av løsningen. Spesielt er det verdens jenters tur til å rope høyt.

Det er vår oppgave som foregangsland, som medmennesker, som kvinner og menn, å løfte frem de som trenger vår stemme i kampen mot diskriminering, vold og ulikhet. Vi trenger jenter som sier ifra og politikere som står opp for jenters rettigheter, som utfordrer og sier fra når land bryter sine forpliktelser. Vi trenger rett og slett en bevegelse av unge jenter og gutter som sier ifra om at land må ta ansvar.

Jeg er stolt av å være med i bevegelsen av unge ildsjeler, av jenter og gutter som står opp og brøler for sine rettigheter. Dette er en global samtale, og jeg har aldri følt meg mer klar for å ta den.