Israels dødslinje

De norske observatørene i Hebron, den største palestinske byen på Vestbredden, noen mil sør for Jerusalem, er kastet ut av Israels høyreregjering. Etter snart 25 år er nok en del av Oslo-avtalen lagt død.

De ubevæpnede observatørene ble opprinnelig sendt til Hebron etter ønske fra både israelske og palestinske myndigheter. Styrken har jobbet forebyggende på bakken, og har prøvd å massere en betent hverdag for byens sivile. Mandatet er blitt rutinemessig fornyet hvert halvår. Men denne uka varslet Israel plutselig at det var slutt. Tilbake sitter palestinerne enda mer alene og forlatt, og israelere som i enda større grad kan utøve sin makt uten innblikk fra den øvrige verden. Til Dagsavisen uttrykte palestinerne uro for hva som kan skje. De frykter mer vold.

Statsminister Benjamin Netanyahu er en statsleder på defensiven, som snart skal prøve å vinne et valg. Den brå avslutningen på observatørstyrken i Hebron må ses på som billig symbolpolitikk for å befeste sin posisjon blant sine ytterliggående israelere. Som et såret dyr har han brått slått ut mot en nøytral og balanserende part i den israelsk-palestinske striden for å vise sin handlekraft og makt. Netanyahu leder sitt land i gal retning, og gir i praksis blaffen i fredsprosessen. Denne uka understreker dette.

Utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide (H) er selvsagt i en skvis. En så kraftfull fordømmelse som Israel fortjener, er vanskelig å uttrykke så lenge man ønsker å komme i dialog med håp om å få gjenopprettet mandatet. Store bokstaver vil fort kunne ramme palestinerne i Hebron.

Det man derimot burde hatt en mer høylytt debatt om her hjemme, er regjeringens generelle tilnærming til Israel slik den ble uttrykt i den nye regjeringsplattformen. Det heter stadig at Norge skal ha en balansert holdning i konflikten, men et tillegg velter den forsøksvise likevekten: Regjeringen sier at den aktivt skal styrke båndene til Israel gjennom blant annet handel og turisme, og den avviser i plattformen boikott som virkemiddel.

Denne regjeringens nå institusjonaliserte ettergivenhet for Israel er oppsiktsvekkende og burde fått langt mer kritisk oppmerksomhet.