---
Dette er Dagsavisens Innfallspalte. Hold fast i rekkverket.
---
– Tar du med deg dette ned?
Klart jeg kan ta denne flytteesken og bære den ned de tre etasjene. Det er tross alt lettere å gå néd en trapp, enn opp. Esken er ikke så tung, men den er litt upraktisk å bære, og den må heises litt opp for at jeg skal få et godt grep. Jeg klarer akkurat å kikke over kanten av den. Idet foten skal forlate gulvet og plasseres på trinnet nedenfor, begynner tvilen å trenge seg inn gjennom hjernebarken. Hvor langt ned er det? Hvor brede var disse trinnene igjen? Pass nå på å sette foten langt nok inn, sier jeg til meg selv. For ellers ...
Ja, for ellers? For ellers kan jeg ta overbalanse og tippe fremover. Kjenne tyngdekraftens ubønnhørlige virkning, tenke tusen tanker før jeg tar en «Arne går mot døra» og ender nederst i trappeoppgangen med sprukken skalle.
Det er ganske grotesk. Det forteller jeg også samboeren min idet vi går nedover. Det må fortelles, at jeg blir svimmel og får tunnelsyn og sus i øra. Hvordan ellers kan jeg forsvare min søknad om fritak fra å bære upraktisk formede ting ned trapper, når vi står midt i en flytteprosess? Vil han tro på at jeg har harahjerte, og ikke bare er en kynisk unnasluntrer? Er jeg kanskje egentlig det? En lat jævel?
Les også: Sigrid Bonde Tusvik: «Kom og tørk meg, mamma!»
Katastrofetanker, heter det, det som rir oss engstelig anlagte. Ta en krise og la den vandre, men pass på å maksimere den først. For oss lurer det farer overalt. Det er ikke mulig å bare legge ut i verden med blanke ark, vi må prøve å kartlegge hvert eneste utfall, hver eneste konsekvens. Det ble ikke bedre av at jeg på et tidspunkt i livet ble introdusert for Murphys lov, akkurat. Du vet, at alt som kan gå galt vil gå galt. Det var vann på mølla. Legg på slarkeankler og manglende dybdepersepsjon, og du har en skikkelig dubstep-dans på nevroser.
Når jeg går utendørs vinterstid, kjenner jeg et enormt fellesskap med de gamle damene med skjørt, støttestrømper og brodder. Vi gir hverandre anerkjennende nikk der vi snegler oss bortover glatta. «Må gå forsiktig nå!», bytter vi på å si. Vi som er skjøre til beins og til sinns. Og det er det noe så innmari koselig ved den omsorgen vi viser hverandre.
Mange husker kanskje karakteren Nure fra Linus i Svingen, den lille gutten som mora kledde i hjelm og knebeskyttere, i et forsøk på å beskytte ham fra den farlige verdenen utenfor hjemmets fire vegger. Jeg har ordentlig sympati for den mora, selv om hun jo ved å overføre sin egen engstelighet til sønnen, gjorde mer vondt enn godt. Jeg har ingen sønn å kle i ullgenser når jeg fryser, så i dette tilfellet er det bare megsjøl som må forholde meg til egne nevroser. Samboeren min lar seg ikke påvirke, heldigvis. Han har ikke noen trappesjuke, og vi fikk flytta ferdig til slutt.
Les også: Nå kan jeg bli arrestert igjen
Les også: Pendler får mental whiplash av offentlig pølsespising
