Min yngste ble født på sykehus i Australia. Jeg var 40 år og han var mitt andre barn. Gutten kom til verden i et kjempestort badekar med dimmet lys mens Ane Brun sang i bakgrunnen. Tess, jordmoren vår, var rolig og støttende. «Padle over bølgen til rien er over, padle over toppen», sa hun. I hodet mitt lå jeg på et surfebrett og padlet over bølgen. Kroppen var i fri bevegelse i vannet. Mannen min var ved min side. Vår sønn ble født. Det er nesten så jeg ikke tør å fortelle det til andre hvor utrolig vakker opplevelse det var. Det var et lyspunkt i en tid full av sorg på grunn av dødsfall i familien.
Fem dager jeg ikke visste jeg trengte
Dagen etter fortalte jeg Tess at hvis jeg hadde født i Norge, hadde jeg blitt sendt hjem i dag, muligens dag tre. «Oh no. Ingen burde bli sendt hjem så tidlig. Dette er de viktige dagene.» Jeg skjønte ikke hva hun mente. Jeg hadde jo født et friskt barn. Det var en naturlig fødsel uten komplikasjoner og jeg har født før. Jeg mente det gikk fint, og at jeg godt kunne ha dratt hjem, men inni meg var jeg glad for jeg fikk bli. Neste dag kom melken og tårene. Tårene rant nedover ansiktet mitt mens jeg prøvde å amme sønnen. Jeg ringte på hjelp, de kom og de hadde tid. Jeg var på sykehuset i fem dager. Fem dager med svar, råd, veiledning og støtte mens de fulgte godt med på samspillet mellom meg og babyen.
Fødselsdepresjonen
Alle spurte meg om hvorfor jeg ikke fikk sove. De lurte på hvorfor jeg ikke ville være alene med barna. De skjønte ikke bekymringene mine og ba meg slappe av. Tiden som fulgte bød på velmenende råd og tanker fra dem rundt oss. Tre måneder senere var jeg mentalt kjørt. Når jeg lukket øynene føltes det som jeg falt. Jeg ønsket meg langt vekk og forstod ikke hva som skjedde. Jeg var deprimert.
Den dagen ringte jeg PANDA, en hjelpetelefon for nye mødre som kjenner på angst og depresjon. Jeg gråt, fortalte og spurte. De lyttet, støttet og ga råd. Legen min var erfaren. I graviditeten snakket han om at kvinner er sårbare i denne fasen og at jeg måtte ta kontakt om jeg begynte å kjenne på vanskelige følelser. Fødselsdepresjon? Nei, det går fint med meg! Min mann tok telefonen til legen og neste dag hadde jeg time hos psykolog og var inne i et system. Lege, psykolog og helsesøster. Oppfølgingen var hyppig og effektiv. Da babyen begynte å streve med søvn så ble vi sendt på søvnskole. Da mannen min trengte å prate fikk han time hos min psykolog. De holdt hender rundt oss.
Sakte ble jeg bedre og sterkere. Jeg kjente glede og ikke bare frykt. De er flinke til å ta vare på mor og familien her, tenkte jeg. Det burde vi bli bedre på i Norge.
Hotellet jeg aldri vil tilbake til
Sommeren 2011 på Ullevål. Jordmoren fortalte meg at jeg hadde flotte ammebryster, rundt halv tolv om natten. «Kjappe fødsler er bra. Jeg tar med bagen, så går vi over til barselhotellet.» Der løp to jordmødre fra rom til rom for å hjelpe nye mødre og familier. Telefonene ringte og alarmer pep mens Gro Nylander summet på TV-en i bakgrunnen.
Jeg sov ikke den natten. Kroppen skalv og jeg visste ikke om jeg burde ha babyen i sengen min eller i egen seng. Jeg la henne i egen seng. Jordmødrene vi møtte hadde det travelt. Beskjedene kom kjapt og var korte. Se ammevideoen! Prøv å få ut råmelk! Bæsjen er normal! Babyen suger feil! Prøv hamburgergrepet! Vakttelefonen ringte konstant.
Mannen min stod i hjørnet og var rådvill. Fra brystene rant det blod. Babyen min skrek. Vi fikk bli en ekstra natt fordi ammingen ikke var på plass. Den fjerde dagen ville mannen min hjem. Han følte seg utenfor og visste ikke hva han skulle gjøre. Vi dro.
Oppfølgingen som sviktet
Barnet gråt. Fikk hun nok melk fra de røde brystene mine? Var det noe feil? På helsestasjonen hadde de det travelt, og råd var få. Dere må dra til Ullevål, fikk vi beskjed om. Vi googlet side opp og side ned, prøvde og feilet. Brystene føltes som de skulle sprenge.
Dagen etter var vi på Ullevål. Hvem kunne hjelpe oss? De fant ikke noe unormalt, og ba meg gå til helsestasjonen for ammeråd. Jeg fikk beskjed om å massere og håndmelke i dusjen.
Jeg gråt og jeg masserte. Babyen var urolig, mannen var fortvilet og måtte på jobb. Stemningen var amper, og jeg sa at jeg ikke visste hvem som kunne hjelpe oss. «Det er vel slik det er å få barn. Vi må bare fortsette!» På ettermiddagen besvimte jeg på stuegulvet. På Ullevål målte de høy feber og en infeksjonsverdi på 310. Jeg hadde dobbel brystbetennelse og var dehydrert. Babyen gikk det bra med. Jeg var ikke deprimert. Jeg var utslitt.
Oppfølgingen som trengs
På den sjuende dagen ble jeg innlagt på gynekologisk avdeling og var der i fem dager. Jeg fikk intravenøs antibiotika og babyen fikk morsmelkerstatning. Jeg husker fortsatt Hanne Gløtt og Wenche som hadde tid til meg. De hadde tid til babyen min. De hjalp, masserte, ga råd, de hørte. Takket være dem endte jeg opp med å amme. Takket være dem stoppet tårene. En mor ble født tolv dager etter sitt barn.
Det går 1001 dager fra unnfangelse til barnets toårsdag, og forskningen viser at dette er et avgjørende tidspunkt i livet. Det er ikke er samfunnsøkonomisk å nedprioritere denne målgruppen, mennesker trenger mennesker. Tallene lyver ikke og engasjementet den siste tiden viser at dette er folkets og fagmiljøets stemme, ikke kun enkelthistorier.
Man kan ikke planlegge hvordan tiden under graviditet og etter fødsel blir, dette har vi ikke kontroll over. Vi må de tenke helhetlig, forebyggende og satse på begynnelsen (helst før). Det krever en innsats, men gevinsten er stor med tanke på vårt felles mål om å leve lenge og leve bra – for denne generasjonen og for neste.
8. mars går vi i tog med parolen «Barselrevolusjonen – dette er vårt siste varsel, nå vil vi ha bedre barsel.» Bli med oss.