Hvorfor finnes det ikke behandling mot demens?

I dag finnes effektiv behandling mot en rekke kreft- og hjertesykdommer, og mennesker med HIV/AIDS kan leve bedre og lenger. Når det gjelder Alzheimer og andre demenssykdommer har vi fortsatt ingen behandling. Hvorfor?

Norge og verden for øvrig er ikke beredt på den enorme veksten i demens. Allerede i dag koster disse sykdommene over 28 milliarder årlig. Konsekvensene for den enkelte og de pårørende, er svært store. Uten nye framskritt når det gjelder forebygging eller behandling, står vi overfor en enorm utfordring når eldrebølgen for alvor slår inn de neste tiårene.

 

I vårt land har over 77 000 mennesker demens. Beregninger viser at vi kan forvente en fordobling i løpet av tjue år. På verdensbasis forventer WHO en økning fra 47 millioner til 75 millioner mennesker med demens innen 2030. Politikere, forskere og næringsliv må nå jobbe sammen, lytte til dem som lever med demens, og trappe opp arbeidet med å utvikleeffektiv behandling.

 

Er det forhold ved demenssykdommene i seg selv som er den viktigste forklaringen på hvorfor det ikke finnes behandling? Dessverre kan mye tyde på at forskning på demens og utprøvning av medisiner har hatt for lav prioritet gjennom mange tiår.

 

Nasjonalforeningen for folkehelsen mener det haster med et kraftig løft. Vi må forsøke å løse demensgåtene. Under Arendalsuka samlet vi forskere, representanter for legemiddelindustrien og politikere for å forsøke å peke ut nye veier å gå. Knut Eirik Olsen, som selv har demens, bekreftet det desperate behovet mange opplever for å få svar. Vi fikk bred støtte fra politikerne som var til stede. Arbeiderpartiets Torgeir Micaelsen oppfordret faktisk forskerne til å ta kraftigere i når de ber om penger!

 

Det er over hundre år siden Alzheimers sykdom ble beskrevet, men det er først de siste par tiårene det har vært gjort seriøs forskningsinnsats på demens. Medisinske nyvinninger skjer gjerne i et samspill mellom akademisk forskning og medisinutvikling i de store farmasøytiske firmaene. Nevrologi og særlig geriatri, har lenge vært mindre prestisjefylt enn andre områder. Dette er heldigvis i endring. Vi har nå sterke forskningsmiljøer både i Norge og internasjonalt.

 

Forskningen og medisinutviklingen på demensområdet har nylig lidd store tilbakeslag, ved at farmasøytisk selskaper som Pfizer og Eli Lilly and Company begge stoppet behandlingsforsøk som viste seg ikke å ha effekt. Store investeringer gikk tapt og aksjekursene falt. For å sikre nye forsøk med forebygging og behandling, trengs et mer systematisk samarbeid mellom industri, myndigheter og forskningsmiljøer. Tre innsatsfaktorer må på plass; penger, kompetente folk og samarbeid.

 

Norge er i en særklasse når det gjelder gode helseregistre. Disse må utvikles og utnyttes for å komme videre. Det må også legges til rette for kliniske studier, som kan utnytte data fra registrene.

 

For å sørge for at de lovende anslagene som finnes ved universitetene får nok kraft, og at de beste hodene engasjerer seg, må samfunnet prioritere demens- og hjerneforskningen høyere. Det er helt nødvendig med mye større bevilgninger. Sammenliknet med områder som kreft og hjerte- og karsykdom, avspises demensforskningen med småsummer. Det har vi som samfunn ikke råd til å fortsette med. Økte bevilgninger vil, sammen med de mange løfterike forskningsresultatene vi nå ser, tiltrekke seg de gode hodene vi trenger.

 

Vi jublet da regjerningen i vår bevilget 15 millioner til et nasjonalt forskningssenter for klinisk behandling av hjernesykdommer som demens, ALS og MS. Dette er en god start, støtter målene i HelseOmsorg21-strategien og fordrer et nært samarbeid mellom grunnforskere, kliniske forskere, leger, brukerorganisasjoner og næringslivet til beste for pasientene.

Omkostningene, både de økonomiske og menneskelige er for store til at vi kan unnlate å samarbeide. Det må settes inn større ressurser. Da vet vi at resultatene vil komme. Vår visjon er at vi en dag kunne si at vi har glemt demens.