Verden

Hva venter oss i 2020?

Et årsskifte er ikke noe brekkpunkt i internasjonal politikk, men en anledning til å ta tempen på de viktigste utviklingstrekkene.

Bilde 1 av 3
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Nord-Korea byr på et lite unntak denne gangen: De truer med å sende opp årets største nyttårsrakett for å få USA på bedre tanker.

I år som i fjor er det lite å rope hurra for, men noe trøst kan man alltid finne i statistikk.

Det er fremgang for mange av FNs bærekraftsmål, for eksempel for tilgangen på grunnleggende helsetjenester og basiskunnskaper. Der minsker forskjellene. Men når det kommer til høyere utdanning og avanserte helsetjenester øker de, og inntektsforskjellene fortsetter å stige verden over. Markedsøkonomien er et overlegent instrument for økonomisk vekst, men produserer samtidig ulikhet. Ingenting er så konfliktskapende, på allehånde vis, som høy og økende ulikhet.

Blant stormaktene er forskjellene størst i USA og Russland. De er litt mindre i Kina, og minst i EU-området. Det europeiske markedet er like integrert som markedene i de nevnte landene, men Unionen har bare 1 prosent av BNP til omfordeling, så det er opp til medlemslandene å sørge for utjevning. Ofte er det likevel EU som får skylda.

LES OGSÅ: «Uvisshet er den nye normalen»
 
I USA har ikke den nedre middelklassen og alminnelige lønnsarbeidere hatt reallønnsvekst på 50 år. De har sett at jobbene flyttes ut og at innvandrere legger beslag på gjenværende arbeidsplasser og presser lønningene ned. Når innvandringen samtidig byr på kulturelle utfordringer, gir det næring til forestillingen om en nasjon basert på fødselsrett og etnisitet. Nå er borgere fra flere arabiske land stengt ute og folk fra andre «møkkaland» er uønsket. Den amerikanske smeltedigelen er historie.

I det nye året er det amerikanske presidentvalget særlig interessant.

Donald Trump skal gjøre Amerika storartet igjen. Ikke ved å gjenreise USA som det uunnværlige lederlandet for den frie verden, men ved å appellere til en nasjonalisme basert på etnisk og kulturell homogenitet, økonomisk styrke og overlegen militær makt. Skal han få fornyet tillit må mange hvite arbeidere stemme mot sine økonomiske interesser, for Trump produserer multimilliardærer og forsterket ulikhet. Når de likevel ser ut til å gjøre det, er det fordi de slutter opp om verdiene, og taper han vil mye av det han målbærer leve videre i en eller annen form. Det er ikke noen vei tilbake til tida før Trump.
 
I Europa finnes mye av det samme tankegodset. Her er fortsettelsen likevel uviss, for de liberale motkreftene er sterkere enn i USA, men på verdensbasis er det ingen tvil om tendensen. De etnosentriske, autoritære strømningene i Kina, Russland og Tyrkia er velkjente, og India – som ofte går under radaren – er ikke noe unntak. Statsminister Narendra Modi lanserte nylig en statsborgerskapslov som gjør det lettere for folk fra Afghanistan, Pakistan og Bangladesh å få statsborgerskap, men ikke for muslimer. Ikke noe land stenger nettet så ofte som India for å få motvirke demonstrasjoner.

LES OGSÅ: Khashoggi-sakens konsekvenser for den regionale maktkampen

Ved inngangen til 20-tallet befinner vi oss derfor i en overgangsperiode fra den liberale internasjonalismen vi vokste opp med til noe vi ennå ikke vet hva er. Det er en turbulent tid: Folkeretten neglisjeres, avtaler brytes og internasjonale institusjoner undergraves. Det er også en farlig tid, for rivaliseringen mellom stormaktene er hard, opprustningen intens, uforutsigbarheten enerverende, og kommunikasjonen mellom dem dårlig. Mange søker fordeler på andres bekostning.

Krig mellom stormaktene betyr med stor sannsynlighet atomkrig.

Trump prioriterer bilaterale avtaler framfor multilaterale. EU er en uting og NATO er foreldet, og blir han gjenvalgt vil han følge det opp. Norge, som har gjort seg sikkerhetspolitisk avhengig av USA mer enn kanskje noen gang før, kan få svi, for dette er et USA som går på tvers av nær sagt alt vi står for. Anført av BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) og EU er imidlertid resten av verden urokket i sin tro på multilateralt samarbeid, så her risikerer USA å bli stående alene utenfor. Det vil koste mer enn det smaker. Derfor vil den negative holdningen til alt multilateralt neppe overleve Trump.

Mange stater søker et nytt finanssystem som er til fordel for mange og ikke bare for én. Den nåværende amerikanske dominansen, som tvinger andre i kne gjennom økonomiske sanksjoner, er både provoserende og ydmykende og får dem til å lete etter nye måter å beskytte sitt næringsliv på.

Klimaendringene er et mega-problem som påkaller multilateralt samarbeid, men den siste forhandlingsrunden ble et nytt tilbakeslag.

Kina satser mye på fornybar energi, men øker for tida kullforbruket for å holde den økonomiske veksten oppe. Vekst prioriteres framfor klima. I Russland, India og det føderale USA er holdningene forstemmende. EUs politikk er best relativt til de andre, men verden er fortsatt ute av stand til å svare på utfordringene. Tenåringen Greta Thunbergs alarm var noe av det mest spektakulære som skjedde i 2019.

LES OGSÅ: Greta Thunberg kåret til årets person av Time

I året som gikk tok Frankrikes president Emmanuel Macron til orde for en europeisk militær styrke uavhengig av NATO. EU trenger en slik styrke for å gjøre naboskapspolitikken effektiv, for å gi tyngde til diplomatiet, og for å bli en global politisk aktør av betydning. Da må han få med seg tyskerne, og de er ikke riktig der – Merkel er i ferd med å trekke inn årene – men kanskje ikke så langt unna heller. Hans karakteristikk av NATO som hjernedød satte fart i diskusjonen.

Samtidig ble det endelig klart at britene går ut av EU, og de er viktig for å gjøre en slik militær ambisjon realistisk. Men i første omgang er det antakelig best å gi ambisjonen form uten dem, for så å invitere dem inn på et senere stadium. Hadde de fortsatt sittet i Brussel ville de forsøkt å kverke den fra dag én. Oppsiden for det europeiske integrasjonsprosjektet er at de nå blir kvitt det britiske bakstrevet.

Norge berøres av alt dette, men vi er heldige som kan forholde oss til det på viss avstand, fra et fredelig hjørne av verden.

Godt Nytt År.

LES OGSÅ: Macrons hilsen til NATOs 70års-dag

Mer fra: Verden