Debatt

Uvisshet er den nye normalen

Nedrustningsavtalen INF står for fall – det føyer seg inn i en utvikling der rivalisering, uvisshet og uforutsigbarhet er blitt den nye normalen, mens samarbeid er blitt en bisak.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Denne historien begynner ved Kapustin Yar, en rakettbase mellom Volgograd og Astrakhan hvor Sovjetunionen og Russland har pleid å utvikle kryssermissiler. I 2011 – eller der omkring – oppdaget USA aktiviteter som kunne være i strid med INF-avtalen fra 1987, som forbyr landbaserte amerikanske og russiske missiler med rekkevidde mellom 500 og 5.500 kilometer. Avtalen var en toppsak da den ble inngått, for den satte sluttstrek for 80-tallets intense debatt om de såkalte «euromissilene», og bidro sterkt til avviklingen av den kalde krigen.

I 2013 tok amerikanerne opp spørsmålet med russerne, i 2014 sa de at russerne hadde begynt å teste forbudte missiler, i 2017 at de hadde begynt å utplassere dem (riktignok i lite omfang); og i høst sa president Trump at USA ville trekke seg fra avtalen. Etterretningen virker troverdig, men foreløpig har USA offentliggjort for lite til å konstatere avtalebrudd.

Russerne har kontret, blant annet ved å påpeke at kryssermissiler av typen Tomahawk kan avfyres fra utskytningsrampene for NATOs missilforsvar i Romania og Polen. Den amerikanske produsenten reklamerer for det, så det stemmer nok. Men disse anleggene er faste og derfor sårbare, så hvorfor skulle noen ønske å bruke dem når man har mobile plattformer til sjøs og i lufta?

Mulighetene for å finne en teknisk-diplomatisk løsning er ikke uttømt, og europeiske land har bedt om nye samtaler for å redde avtalen. For dem står mye på spill, for det er de som har tjent mest på den. Men russerne og amerikanerne virker bare måtelig interessert. Avtalen må sies opp med seks måneders varsel, og klokka tikker ikke før USA har sendt et formelt varsel om oppsigelse, men nå er det antakelig like før. Så hva er forklaringen?

Avtalen er 30 år gammel, og i mellomtiden har en rekke avtaler om rustningskontroll og nedrustning forsvunnet på grunn av geopolitiske og teknologiske endringer. Det første geopolitiske offeret var CFE-avtalen om konvensjonell nedrustning mellom NATO og Warszawapakten fra den kalde krigens slutt. Det første offeret for teknologisk utvikling var ABM- avtalen (1972), som forbød forsvar mot ballistiske raketter. USA trakk seg ut i 2002 fordi det ambisiøse rakettforsvarsprogrammet krevde testing som ikke var tillatt. INF-avtalen har kommet i spill av begge grunner, men mest på grunn av de geopolitiske endringene knyttet til Kinas framvekst.

I dette århundret har kineserne bygd et massivt landbasert arsenal av kort- og mellomdistanseraketter for å presse amerikanske og allierte styrker lengst mulig vekk fra kinesiske kyster. Mesteparten er bakkebaserte våpen med rekkevidde mellom 500 og 5.500 kilometer, altså slike som INF-avtalen forbyr.

Problemet for USA og Russland er at INF-avtalen er en bilateral avtale som båndlegger dem, mens de asiatiske landene – Kina, India, Pakistan, Iran, Saudi-Arabia – står fritt. Allerede da den ble forhandlet ville russerne unnta Sibir, men bøyde av under amerikansk press, og i 2007 sa Putin at den ikke lenger var i nasjonens interesse. Da passet det godt at USA vil trekke seg ut slik at det kan bli en slags skylddeling, og uten at russerne behøver å peke på sin gode partner i øst. Derfor har INF-avtalen antakelig mer med Kina å gjøre enn med noe annet. Under et nylig besøk i Moskva bekreftet Trumps sikkerhetsrådgiver dette.

ICAN: Atomvanviddet eskalerer

I tillegg retter Det hvite hus et ideologisk angrep på nær sagt alt som har med rustningskontroll å gjøre, anført av den samme sikkerhetsrådgiveren, og med gode utsikter til å lykkes. Hvis INF-avtalen bryter sammen kan «New START» (2010) om langtrekkende strategiske atomvåpen følge med i dragsuget. Den avtalen løper ut i 2021. I så fall står den kjernefysiske ikkespredningsavtalen (NPT) og Forbudsavtalen (NWPT), som fikk fredsprisen i fjor, igjen. Det er for tidlig å bedømme betydningen av sistnevnte. NPT har stått seg bra mot tidens tann, men også denne avtalen er under sterkere press enn noen gang før. I en rådgivende uttalelse fra 1996 om Art. VI – nedrustningsparagrafen – sa domstolen i Haag at atommaktene er forpliktet til å forhandle om kjernefysisk nedrustning og bringe dem til en snarlig konklusjon. Siden 2010 har de ikke engang forhandlet. Bildet begynner å ligne på tida like etter verdenskrigens slutt da det ikke eksisterte noen regler for hvordan stormaktene skulle forholde seg til hverandre i den forestående atomalderen.

Det som skjer på rustningskontrollområdet føyer seg inn i et bredere mønster hvor internasjonale avtaler og institusjoner sprekker opp, folkeretten settes til side, og nullsum tenkning – den enes gevinst er den andres tap – dominerer på bekostning av vinn-vinn løsninger. Dermed svekkes støtdemperne i forholdet mellom stormaktene. Rivalisering, uvisshet og uforutsigbarhet er blitt den nye normalen mens samarbeid er redusert til en bisak. Dette er dypt beklagelig, for det ligger en fundamental sannhet i Palme-kommisjonens konsept om felles sikkerhet fra 1982: I den kjernefysiske tidsalder er sikkerhet noe vi må utvikle sammen med våre motparter; det er ikke noe vi kan bygge for oss selv ved å ruste opp. I dag er dette budskapet viktigere enn noen gang siden den kalde krigens slutt.

Les flere tekster av Sverre Lodgaard her.

Mer fra: Debatt