Den 6. juni publiserte Dagsavisen en kommentar skrevet av journalist og kritiker Ida Madsen Hestman med tittelen «Hva hjelper det å dempe seg selv?».
I ingressen skriver Hestman at «under et halvt år etter Okay Kaya» (mitt artistnavn) «slapp sin siste plate, har hun laget en ny som resultat av de siste månedenes isolasjon. Men vil hun prate om den? Nei.»
Aviskommentaren kom som et resultat av at jeg nedprioriterte lanseringsintervjuet med Hestman og Dagsavisen. Dette valgte jeg å gjøre fordi albumet mitt ble sluppet rett ut i en offentlighet som brått handlet om en langt viktigere virkelighet; politidrapet på George Floyd, og de historiske demonstrasjonene og opptøyene som i kjølvannet av drapet oppsto over hele USA – mitt fødeland og hjem det siste tiåret.
Les også: «Per-Willy Amundsen syns det er bra at politiet driver med etnisk profilering»
Å promotere den nye platen min når verden brenner føltes rett og slett ikke riktig.
Jeg kansellerte derfor intervjuene plateselskapet mitt hadde satt opp, noe jeg forstår at er irriterende og frustrerende for en journalist med deadline å forholde seg til, og valgte heller å poste det jeg mener er konstruktivt innhold i sosiale medier: viktige lenker, artikler, demonstrasjoner og informasjon om såkalte bailfunds og donasjoner.
«Men hvor mye hjelper det Black Lives Matter-bevegelsen der borte at artister sier nei til planlagt intervju altfor sent, i noe som skal være en slags solidaritet med andre – totalt blinde for den heller usolidariske handlingen man påfører andre igjen som prøver å gjøre jobben sin?» spør Hestman i sin kommentar.
Hestman lurer på hvorfor jeg ikke «bruker det privilegiet man har som artist», «altså plassen man får i media, til å snakke litt om dette – i stedet for å 'mute', altså dempe seg selv?». Ifølge Hestman bør artister da heller «mute» musikken de gir ut, ved å for eksempel fjerne den fra strømmekanalene (noe jeg har gjort), «som en kollektiv bevegelse for å pushe andre afrikansk-amerikanske artister foran seg».
Nå har det seg slik at jeg er en «afrikansk-amerikansk» og norsk artist. Jeg har en far fra Boston, USA, som er svart, og en mor fra Norge som er hvit. Jeg er, som andre svarte, brune og ikke-etnisk norske nordmenn, vant til å måtte svare på spørsmål som «hvorfor ser du ut som du gjør?». Og den klassiske: «Hvor er du egentlig fra?».
Les også: Rasisme: «Det haster mer enn før å sørge for at historien ikke gjentas»
Da jeg leste Hestmans kommentar første gang, synes jeg nesten den var morsom – tenk å kalle seg musikkjournalist og samtidig være så tonedøv at man tror man har rett til å diktere artisters aktivisme. Noen dager senere fikk jeg tilsendt screenshots av noe Hestman hadde skrevet på Twitter, etter hun hadde blitt konfrontert med å ha hengt meg ut offentlig for å ha «ghosta» (hennes ord i Dagsavisen) den nevnte intervjuavtalen.
Hun fikk også kritikk for å utelatt temmelig vesentlig fakta om meg i kommentaren hun hadde skrevet, som blant annet fødestedet og etnisiteten min.
«Jeg kunne tatt med fødested», twitret Hestman på sin åpne profil, «men når en artist ikke gjør en greie ut av sin bakgrunn/etnisitet, og det ikke er noe man alltid kan se med det blotte øye og man er oppvokst på Nesodden, synes jeg det er feil at jeg selv skal poengtere det. Jeg tenker også du skjønner hvorfor.»
Dette er ikke greit, og jeg burde ikke måtte forklare meg, men grunnet Hestmans tilsynelatende manglende forarbeid og fargeblinde holdninger, kommer en liten oppsummering av min musikkariere så langt:
At jeg «ikke gjør en greie» ut av mitt etniske opphav er en merkelig påstand, synes jeg, all den tid jeg kalte debutalbumet mitt fra 2018 «Both», nettopp for å tematisere det å være 'begge deler' når det kommer til min hudfarge, nasjonalitet, seksualitet og mentale helse, mer spesifikt bipolar lidelse.
Sistnevnte er noe jeg ofte snakker om med journalister, ettersom jeg har vært åpen om innleggelser og medisinering i både musikken jeg lager og i mediene. Psykisk helse ble også, som Hestman selv skriver, et tema på andrealbumet mitt «Watch This Liquid Pour Itself» fra januar i år.
Jeg opplever gang på gang å få grenseoverskridende spørsmål og sensasjonsoverskrifter, som gjør at jeg kan synes det er vanskelig å alltid skulle bruke media som talerør, selv om det, som Hestman påpeker, jo er et privilegium jeg har.
Denne gangen ble det for krevende, for vondt, å snakke rett ut i avisen om noe jeg ikke har orket å ta så mye offentlig stilling til: rasisme.
Som en «etnisk flertydig» person opplever jeg ofte å falle mellom to stoler. De av oss som har en svart og en hvit forelder er vant til å konstant måtte forsvare og forklare identitetene våre, å ikke være nok. Men hva slags kritiker er Hestman som mener at hudfargen min ikke er noe en alltid kan se, fordi jeg jo er «oppvokst på Nesodden»?
Les også: – Vi kan ikke fjerne det vi ikke liker. Det er viktig med spor av historien, også de ubehagelige
Det å antyde at brune mennesker ikke vokser opp på Nesodden, er skikkelig skadelig for folk som ligner på meg. Og det er mange av dem – på Nesodden, blant annet.
Hestman skrev i sin Dagsavisen-kommentar at dette altså ikke er første gang hun som journalist er blitt ‘ghostet’ av en artist, men det er første gang hun «får oppgitt en politisk situasjon i et annet land som grunn fra tredjepart.» Hva er det hun egentlig insinuerer her? At jeg skyver Black Lives Matter-bevegelsen foran meg fordi jeg ikke gidder å stille på intervju?
Jeg har blitt med på å bake negerboller, la mobbere kalle meg brunost (de eide for så vidt seg selv da det er Norges nasjonalpålegg), ha upassende kallenavn på ungdomsskolen, og la vennene mine si til meg at jeg er «nesten akkurat som dem». For noen år siden måtte jeg krangle med etnisk norske venner om å slutte å si ordet «neger». Senest i forrige uke forklarte jeg en venninne opprinnelsen av ordet «mulatt».
Jeg har brukt ekstremt mye tid og krefter på å tilpasse og fornorske meg, være innforstått med at det er sånn det er her i Norge, men jeg gidder ikke mer.
Jeg vil også være sint. Jeg vil lese, jeg vil lære, jeg vil ikke fjerne fokus fra det som er viktig, og denne gangen valgte jeg å prioritere noe annet enn å promotere meg selv og min musikk. Jeg synes det er hårreisende at Dagsavisens kritiker derfor – og på grunn av en kansellert intervjuavtale – rykker ut i avisen og kaller meg «totalt blind» for den «usolidariske handlingen» jeg dermed påførte henne, hun som bare «prøver å gjøre jobben sin».
Les også: Stor oversikt: 14 bøker som viser hva Black Lives Matter handler om (Dagsavisen +)
Før man krever at noen bruker sin plattform slik man ønsker at de skal bruke den, kan man kanskje heller reflektere over hvordan man bruker sin egen. Push afrikansk-amerikanske artister, men la oss også styre vår egen tid og våre egne narrativer i stedet for å komme med grunnløse påstander om at vi muter oss selv til ingen nytte.
Og sist, men ikke minst:
Lytt.