Hva hjelper det å dempe seg selv?

Under koronapandemien har artisten Okay Kaya, egentlig Kaya Wilkins, vært isolert i en leilighet i København etter at samtlige spillejobber og reiser i Europa og USA ble kansellert.

Resultatet av de siste månedenes isolasjon ble mixtapen «Surviving Is The New Living», som kom mandag denne uka, og dermed blir hennes tredje lengre utgivelse etter albumdebuten «Both» fra 2018. Så kult, tenker jeg når jeg får denne nyheten i innboksen, og hører meg gjennom de 11 låtene.

Jeg faller for den dvelende, filosoferende tonen, pryda med selvironi, der skillelinjene mellom blodig alvor og humor nesten viskes ut. «Here I am/ Vigorously folding towels Home is where/ The horror was all along I’m a Psycho Yawning (I’m yawning here)/ at a casual gathering» synger hun over en pulsholdende bass i førstelåta «Comic sans».

Å være isolert er som kjent også rot til frustrasjon på mange måter, også Okay Kaya – «I’m too horny for this quarantine/washing my hands more frequently/ But I’ve canceled all my plans/ Sheet against my chest», synger hun på «Kiss the Sky».

Les også: (+) «Denne filmen er allerede utropt til en moderne kultfilm»

Mens mixtapens subtile titteltema – psykisk overlevelse – reflekteres gjennomgående estetisk, i det absurde, innimellom dunkle landskapet. Wilkins har selv tidligere tematisert psykisk helse, som ble et tema på andrealbumet «Watch This Liquid Pour Itself» fra januar i år.

Nå poserer hun liggende på en seng med et tent ørelys i høyre øre mens hun lister opp alle ingrediensene hun trenger for å få sove i musikkvideoen til «Snacks» – et bilde som kommer i reprise på albumcoveret.

Hvordan har det gått å jobbe med denne mixtapen som byr på så mange uforutsette vendinger? Har det vært mer utfordrende – og ikke minst har det vært vanskelig å få ideer, og jobbe med de under denne unntakstilstanden? Hva gjør isolasjon med Okay Kaya og hennes estetiske verden? Har hun noen tanker om hva denne tida kan gjøre med psyken?

Det avtales telefonintervju til Berlin, der hun bor, via mellomkontakt i Norge som sendte den glade pressemail, og labelet. Jeg får beskjed om at hun ikke vil gjøre promo akkurat på «Blackout tuesday». Det respekterer jeg selvsagt, og vi prøver avtale dagen etter.

Men så begynner det å gå litt tid. Jeg får aldri tilbakemelding om når dette telefonintervjuet skal skje. Jeg begynner å få dårlig tid. Senere på kvelden får jeg vite at jeg kan sende spørsmålene mine på mail i stedet. Det gjør jeg. Men jeg får ikke svar til tidspunktet som er satt dagen etter. Det går ti minutter over. Det går tretti minutter. Det går en time. Jeg skjønner det jobbes febrilsk for å få et svar.

Les også: «Vi diskuterer fortsatt om huset brenner og hvorvidt det brenner»

Så får jeg svar fra labelet via vår kontakt i Norge: Det har seg slik at Okay Kaya ikke vil snakke om seg selv på dette tidspunktet, altså en hel dag etter at intervjuet var bekrefta, og en dag etter forberedelser og jobb. Forklaringen er situasjonen I USA – kampen mot systematisk rasisme. Det blir jo verre for hver dag som går, heter det i meldingen. De beklager.

Jeg sitter igjen som et stort spørsmålstegn. Ikke at dette er første gang jeg som journalist er blitt «ghosta» av en artist, men det er første gang jeg får oppgitt en politisk situasjon i et annet land som grunn fra tredjepart. Og det er fair, men hvorfor sier man ikke det bare litt tidligere? Det er ikke som om det ikke innebærer noen risiko her i andre enden. 

De spør om det er noe annet de kan gjøre. Jeg spør om hun ikke heller kan komme med en uttalelse om hva hun mener at hun selv som artist og andre artister kan gjøre for å bidra i denne situasjonen. Det lurer jeg oppriktig på. For det første som slår meg er hvorfor hun ikke bruker det privilegiet man har som artist, altså plassen man får i media, til å snakke litt om dette – i stedet for å «mute», altså dempe seg selv?

Les også: Høyreekstreme i USA-protestene: – De prøve og ta fokus bort fra det de egentlig handler om

Mange i norsk og europeisk musikkbransje og andre dødelige har gått i svart på sine instakontoer med #blackouttuesday. Men hva kan man konkret gjøre for å påvirke situasjonen?

Jeg får aldri svar tilbake. Det er da jeg tenker at hvis artister vil «mute» seg selv, så må de vel først og fremst mute musikken de gir ut. Fjerne den fra strømmekanaler, for eksempel, som en kollektiv bevegelse for å pushe andre afrikansk-amerikanske artister foran seg - hvis ikke blir det heller litt selvmotsigende?

Men hvor mye hjelper det Black Lives Matter-bevegelsen der borte at artister sier nei til planlagt intervju altfor sent, i noe som skal være en slags solidaritet med andre – totalt blinde for den heller usolidariske handlingen man påfører andre igjen som prøver å gjøre jobben sin? Jeg ser ikke logikken her. Med det sagt, er det langt fra første gang noen ikke ser sitt eget privilegium som artist når de faktisk har media som talerør.