Rasismeminister

Det sier seg selv at det blir flere minoritetsungdommer i kriminalitetsstatistikken hvis man bare ser etter kriminelle der det bor minoritetsungdom.

De enorme demonstrasjonene mot politiets behandling av svarte amerikanere som den siste tida har preget USA, har smittet over til Norge. Vi har sett store støttemarkeringer i norske byer, og vi har fått en debatt om hvorvidt også det norske politiet driver med etnisk profilering.

I forrige uke publiserte Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen et innlegg på facebooksiden sin, som begynte slik: BLIR «SVARTE» OFTERE STOPPET PÅ GATEN? Selvfølgelig. Hvem er det som driver med gjeng- og ungdomskriminalitet i Oslo? Politiet må få lov til å gjøre jobben sin. Det er ikke etnisk norske ungdommer som skaper problemene i hovedstaden. Hvis det skal kalles «rasisme», så er kun en oppskrift på å motarbeide politiet i deres arbeid på vegne av oss alle, skrev han.

2020 har vært et langt år, så det er forståelig om man har glemt det, men Per-Willy Amundsen var justisminister for ganske kort tid siden. Faktisk er han i skrivende stund den av Erna Solbergs mange justisministre som fikk nest lengst tid i jobben.

Justisministeren er politiets øverste leder, og det bør være ganske oppsiktsvekkende at noen som nylig har hatt denne jobben, sier rett ut at politiet driver med etnisk profilering.

Og at han syns det er bra at politiet driver med etnisk profilering.

Det er oppsiktsvekkende at han sier det så eksplisitt, men det er ikke dermed sagt at han tar feil om at etnisk profilering forekommer. En nordisk studie fra 2018, som blant annet ble utført av forsker Randi Solhjell ved Politihøgskolen, viste at minoritetsungdom oftere ble stoppet av politiet – uten at det ble forklart hvorfor.

Så Amundsen ser ut til ha rett i at politiet driver med etnisk profilering. I en annen kontekst kunne det kanskje til og med være forfriskende å se en justisminister snakke så åpent om ukultur i politiet. Der han tar feil, er når han omtaler det som en naturlig del av politiets arbeid.

For det første er ikke etnisk profilering en god arbeidsmetode på kort sikt, rett og slett fordi man oftere finner det man aktivt leter etter. For to år siden kom det en stor spørreundersøkelse fra OsloMet ved navn Ung i Oslo. Denne viste at ungdom på østkanten oftere ble tatt av politiet for cannabisbruk.

Dette til tross for at selve bruken av cannabis var mer utbredt på vestkanten. Faktisk var det dobbelt så mange som oppga å ha brukt cannabis i vestkantbydelene Ullern og Frogner enn det var i østkantens Stovner og Alna. Likevel er politiets arbeid mot narkotika fokusert på sentrum og østkanten.

Det er jo innlysende at det blir flere minoritetsungdommer i politiets excel-ark hvis man bare leter etter kriminelle i områdene der de bor.

For det andre er etnisk profilering skadelig på lang sikt, både for politiets arbeid og for samfunnet som helhet. Flere av respondentene i den nordiske studien om minoritetsungdommers opplevelser med politiet oppga at de følte seg stemplet som kriminelle på grunn av bakgrunnen sin, at de følte seg mistenkeliggjort, til og med at de følte seg som annenrangs borgere.

Det sier seg selv at dette ikke er måten man skaper tillit til politiet og en følelse av tilhørighet til storsamfunnet på.

En som tilsynelatende er enig med meg, er Amundsens tidligere sjef, statsminister Erna Solberg. I et intervju med Dagbladet i forrige uke sier hun at etnisk profilering både «har skjedd og skjer», før hun slår fast at «Etnisk profilering er ikke greit. Det blir fort en vanskelig situasjon ved at det store flertallet av unge mennesker som aldri har gjort noe ulovlig opplever at de blir trakassert».

Jeg sier «tilsynelatende», fordi de siste sju årene med Solberg-regjering ikke har gitt noen særlige tegn til at etnisk profilering er et problem som står på dagsorden. Som Per-Willy Amundsens utspill viser, er det snarere tvert imot.

Det er vanskelig å tro at statsministeren virkelig vil bekjempe etnisk profilering når hun har utpekt minst én justisminister som mener det er riktig av politiet å profilere.

Solberg er godt kjent for ikke å «ville ha valgt akkurat de ordene» når hun prøver å ta avstand fra sine allierte. Men det hjelper ikke å velge riktige ord hvis man samtidig velger handlinger med konkrete, dårlige konsekvenser.

De siste årenes justisministerkavalkade har dessverre etterlatt Solberg med lite troverdighet på justisfeltet.

Heldigvis er det aldri for sent å snu. Hvis statsministeren virkelig mener at politiets etniske profilering er en uting, så både kan og bør hun gjøre noe med det. At statsministeren velger de riktige ordene, er tross alt fattig trøst for de minoritetsungdommene som fortsatt blir utsatt for grunnløse stopp av politiet.