Hull i sikkerhetsnettet

For ungdom er det snart mer krevende å havne innenfor enn utenfor.

Norge er et langstrakt land. Det koster å bygge vei, sykehus og infrastruktur, og det godtar vi. Dette er politikerne opptatt av og kommer med løfter om i valgkamp etter valgkamp. Disse løftene kan måles og regnes. Hva lønner seg? Hundre kilometer motorvei gir gevinster for mange av oss og det går an å regne ut nesten på krona hva samfunnets gevinst blir.

Det koster også å bygge en nasjon. For hvor mye tjener vi på å lønne en ekstra lærer? Hvor mye får samfunnet igjen for å ha fritidsklubben åpen hver dag? Hva tjener vi på å ha vann i bassenget? Politikerne er opptatt av at ungdom som faller utenfor skal fanges opp. Gang på gang har vi hørt Siv, Jens og de andre uttale på fjernsyn; «dette burde vært fanget opp tidligere» eller: «Vi må fange opp dem som faller utenfor». Med hvilket sikkerhetsnett da?

Det er knapt arenaer igjen hvor barn og unge møter voksne utenom fotballen og idretten. Når «innenfor» blir stadig mindre og trangere, er det stadig flere som må fanges opp av samfunnets sikkerhetsnett. Svaret politikerne gir er å rasere fritidsklubbene, mens idrettsanleggene er for få og for dårlige, ungdomstilbud generelt forvitrer og flere filialer av Deichman kan bli nedlagt eller til og med selvbe­tjente. Med selvbetjente biblioteker er det ikke rare voksenkontakten, eller leksehjelpen, ungdommen får der selv om biblioteket skulle holde åpent. Dermed er det snart bare skolen igjen til å fange opp utskudd som faller utenfor samfunnets sikkerhetsnett. Et sikkerhetsnett med stadig flere hull og større masker.

I Skien gikk folk mann av huse mandag, for å demonstrere mot kutt i skolen. Foreldre og elever finner seg rett og slett ikke i slikt og tok til gatene. Kuttene i skolen vil ramme dem som normalt står mest i fare for å falle utenfor - de gode og de dårlige elevene. For gjennomsnitts­eleven får sitt tilbud, det er hjelpelærere og ekstratilbud som vil forsvinne, fordi det er noen kroner å spare. Politikerne sparer noen kroner her og nå, men som samfunn taper vi mye mer. For hva er prisen for samhold? Hva koster tilhørighet? Hva koster mestringsfølelse? Hva er kostnaden når noen faller utenfor?

Ingen av de pågrepne ranerne i «ransbølgen», som den kalles, er fra Holmlia utenfor Oslo sentrum. Der ute har de opplegg for ungdommen i større grad enn i sentrum. Dette kan forsvinne etter hvert. Lediggang og følelsen av å være salderingspost skaper grobunn for håpløshet. Lediggang er ikke stas. Da kan rus og feil spenning friste. Det handler om å bli sett og det handler om at vi som samfunn må ta et ansvar. Det er selvsagt ikke slik at ungdom som følges opp av voksne ikke gjør ugagn, men de gjør i hvert fall mindre ugagn de timene de er på fritidsklubben, dansingen eller i øvingslokalet.

Det er nok enklere å kutte i tilbudet til barn og unge enn å ta fra voksne noen kroner. Barn har ikke stemmerett og det er få som klager. Huler politikerne ut tilbudet nok, blir det et stort rom for private aktører. Det blir et marked for private fritidsklubber og ungdomskafeer. Dermed slipper politikerne å stå for dette selv. Men det er ansvarsfraskrivelse å dytte våre unge og deres framtid inn i andres hender. Særlig siden politikerne klager på at det allerede står så dårlig til med ungdommen.

Å havne innenfor er snart mer krevende enn å havne utenfor. Hva med dem som ikke er så gode i fotball? Ikke vil spille i korps? Ikke gidder å gå skirenn i Marka? Det er etter hvert mange der ute som ikke passer inn i begrepet innenfor og for dem er læreren snart den eneste voksne de treffer utenfor hjemmet. Nå er det jo i mange henseende for sent når man først må fange dem opp. Dette må være en pågående prosess og en jobb som nå i stor grad blir lagt på læreren. Oppgaven blir til slutt en salderingspost. Når det er slik, kan ikke politikerne klage på innvandring og asylpolitikk når det som noen kaller en «ransbølge» skyller inn over Oslo sentrum. For hvem er det som skal utjevne forskjeller? Hvem bevilger penger til fritidsklubber? Biblioteker? Ungdomstiltak? Idrettsanlegg? Eller i dette tilfellet ikke bevilger nok? Jo, det er politikerne, det.

På NRK-sporten mandag var det et innslag med bekymrede folk fra politi og fotballen. Gjenger som avtaler møteplasser for å slåss i forbindelse med fotballkamper, såkalte casualsmiljøer, blomstrer, ifølge NRK, mens de sprer frykt og skader hverandre. De klubbene med størst casualsmiljø er Vålerenga, Lillestrøm og Brann. Å rasere ungdomstilbud på Tøyen, som da er kjerneområdet for VIF, er som å be om rekruttering til miljøer ingen av oss ønsker skal få fotfeste.

På Jordal, ikke langt fra Deichman på Tøyen, trues nå en fritidsklubb av nedleggelse. Bydel Gamle Oslo ser seg nødt til dette. Til og med politiet går ut og sier at det er ufornuftig. Med maks uflaks så ender bydelen som skulle rustes opp i kjølvannet av nytt Munch-museum, med å raseres. I hvert fall vil tilbudet til de unge være mer eller mindre borte. Summene som trengs for å opprettholde aktiviteten er ofte beskjedne. I tilfellet fritidsklubben på Jordal er det snakk om to millioner kroner. Som samfunn får vi de politikerne vi fortjener. Det som er verre er at vi på kjøpet får den ungdommen politikerne fortjener.