Høyres regjering setter tæringsliv foran næringsliv

Krisepakken som ble lansert i dag tyder på at regjeringen ikke ser den økonomiske betydningen av norsk industri.

Det blir for lite, for smått og uten vilje til å gjøre det som trengs: Store, statlige investeringer i grønn industriutvikling som bidrar til reduserte klimautslipp globalt og bygger titusener av grønne arbeidsplasser nasjonalt.

Les også: Erna om den nye tiltakspakken: – Et skritt på veien

Skal man utvikle en handlekraftig industripolitikk, må man ha en forståelse av industriens avgjørende betydning for landets innovasjon, eksportinntekter og sysselsetting.

En slik forståelse har nok ikke Høyres regjering.

Erna Solbergs kollegium er kringsatt av lobbyister fra eiendom, finans og velferdsprofitører og ser ikke lenger forskjell på næringsliv og tæringsliv – på The Makers og The Takers i norsk økonomi.

Ta for eksempel Høyre og Venstres nære venner barnehageprofitørene.

De krever å behandles som forretningsfolk og skal ha AS og selge eiendom til utenlandske oppkjøpsfond og får hente ut milliarder i privat fortjeneste fra fellesskapets velferdsbudsjetter. Angivelig fordi de er så flinke forretningsfolk.

Da koronaen kom, ble de behandlet som ren og skjær offentlig sektor. Mens industrien må vente til juni, var krisepakken for de kommersielle barnehagene klar fem dager etter nedstengingen, 17. mars:

Rundt to milliarder kroner i måneden bladde regjeringa opp for å sikre at ikke en eneste barnehageeier måtte permittere noen som helst, samtidig som like nedstengte frisørsalonger måtte permittere rubbel og bit.

Mens andre skulle få dekket 90 prosent av inntektstapet, fikk barnehageprofitørene dekket 100 prosent fra dag 1.

Selv om det var et meget begrenset tilbud barnehagene var pålagt å gi, når så å si alle barn ble holdt hjemme. Pengene til barnehageprofitørene kom mye fortere enn pengene til andre virksomheter. Helt uten diskusjon om utbytteforbud.

La oss være ærlige: Denne ytterst særbehandlede gruppen med kommersielle aktører skaper ikke en eneste ny arbeidsplass, men beriker seg på allerede vedtatt og finansiert virksomhet.

De er ikke Makers, de er Takers. Likevel får de en særbehandling av Høyres regjering som ingen andre kan drømme om.

Også eiendomsbaronene har kommet godt ut. De som sitter og håver inn leie, mens andre utvikler produkter, bedrifter og arbeidsplasser. Kontantstøtten som sikrer at alle bedrifter har til husleia, sånn at Olav Thon får sitt, kom fort på plass. Industrien, derimot, må vente.

Mens tusener på tusener permitteres og hjørnesteinsbedrifter sklir mot kanten av stupet.

Høyre og Venstre ser ikke lenger forskjellen på næringslivet, som skaper arbeidsplasser, og tæringslivet, som først og fremst karrer til seg verdier som andre har skapt.

Partiene er helt avindustrialisert. Det har gått så langt at velferdsprofitørene nå stiller langt, langt foran i køa når landet akutt trenger krisetiltak.

To milliarder i måneden til kommersielle barnehageeiere. 3,6 milliarder totalt til grønn industri. Samtidig som våre 10 000 milliarder kroner i oljeformue utelukkende investeres i andre og konkurrerende lands verdiskaping. En sørgelig fasit over et land hvor den politiske eliten ikke lenger forstår forskjellen på The Makers og The Takers, på industriell utvikling og finansiell plassering, på hva som er næringsliv og hva som er tæringsliv.

 

Magnus E. Marsdal

Leder for Manifest Tankesmie