Debatt

Han svarer «Ja, jeg er rasist!»

Kjære lesere, jeg vil fortelle dere hvordan det føles å bli diskriminert og hatet, en helt vanlig uke i August i Oslo.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er mandag morgen og jeg har dratt opp til Ekeberg for å samle panteflasker fra søppelbøtter, busker og gressplener. Jeg har med meg en plastikkpose og jeg er nøye med å ikke pådra meg oppmerksomhet. Likevel, plutselig dukker det opp en pent kledd norsk mann. Han sier ting jeg ikke skjønner, men måten han sier det på gjør at jeg forstår. Han kaller meg «Gypsy» og sier «Off, away»! Han drar i posen med flaskene jeg har plukket og sier at jeg skal gi den til han. Han dytter meg i kroppen og jeg føler meg som om det er jeg som er søppelet. Jeg ber han om å «leave me alone» og sier «I dont steal». Jeg spør han om han er rasist og han svarer «Ja, jeg er rasist!».

Hva er det som driver et menneske til å behandle meg slik? Jeg har ikke gjort noe feil. Jeg prøver bare å overleve. Denne hvite, pene mannen har alt det jeg ikke har. Han kan til og med gå inn på hvilken som helst bar eller restaurant i byen å be om et glass vann eller bruke doen. Det får ikke jeg lov til. Forsøker jeg, blir jeg bare bedt om å gå vekk. Jeg er bare en «Gypsy»!

For eksempel, visste du at de offentlige doene i byen er utstyrt med visa kort/betalingsautomater? Hva med oss som kun har mynter, hvor skal vi gå på do? Hvis vi går i byen eller i skogen får vi jo bot!

Seinere samme uke sitter jeg og tigger ved Jernbanetorget. Jeg har kopp og et bilde av barna mine foran meg. Jeg plager ingen, jeg bare sitter der. Igjen kommer det en (annen) pent kledd norsk mann. Han sparker på koppen min slik at alle pengene faller ut på gata. Så tramper han på bildet av barna mine å går sin vei uten å se på meg. Jeg føler meg knust! Jeg er allerede sliten av livet jeg lever, av at barna mine venter på meg og at jeg trenger disse pengene. Jeg trenger ikke at folk hater meg i tillegg.

Så skjer det fine denne uken, en annen hvit og pent kledd mann bøyer seg ned, samler sammen pengene mine, som ligger spredt utover på gata, og legger dem tilbake i koppen min. Han tar opp bildet av barna mine og sier noe jeg ikke skjønner men, som jeg kan se i blikket hans, er noe fint jeg trenger å høre.

Vi «Gypsies» blir gjerne omtalt som en gruppe, og som dårlige mennesker. Men se innad! Hvordan disse norske mennene oppførte seg representerer alle mennesker. Ikke alle er slemme, ikke alle er dårlige, det finnes også de ærlige og omtenksomme mennesker. Blant nordmenn, og blant alle oss andre.

Diktert av Doina Bobu, oversatt til Norsk av Johanna Eidse-Frænkel i Kirkens Bymisjon

Mer fra: Debatt