Fungerende psykisk omsorg for de mest krevende

I Aftenposten 2. desember uttrykker en rekke politikere skepsis til at forvaringsdømte overlates til private helse- og omsorgsaktører. En diskusjon rundt privates rolle i straffegjennomføringen er fornuftig.

Av Erik Sandøy, administrerende direktør i Aleris Ungplan & BOI

Men en vel så viktig diskusjon er hvordan Norge som samfunn ivaretar den lille men krevende gruppen mennesker som kanskje hele livet vil ha behov for betydelig oppfølging og kontroll for å klare å tilpasse seg et normalt liv. I denne gruppen finner vi enkelte forvaringsdømte.

Noen mennesker har så alvorlige psykiske eller atferds- og/eller rusproblemer at de ikke er i stand til å fungere i samfunnet uten omfattende hjelp og oppfølging. De passer ikke inn i noen av de vanlige omsorgstilbudene, det finnes ingen fellesskapsløsning for dem. Begår de lovbrudd eller har utagerende atferd faller de mellom alle stoler: De er for syke til å dømmes, men for friske til å få hjelp.

Det kan være tenåringsgutten med autismeproblematikk som gjør at han er utagerende og skader både seg selv og andre. Det kan være yngre demente som ikke vil få et tilstrekkelig og tilpasset tilbud i ordinære sykehjem i kommunen der de bor, men som heller ikke er i stand til å motta hjemmetjenester. Det kan være personer som verken rusomsorgen eller psykisk omsorg klarer å gi gode nok tilbud til. Enkelte utgjør en fare for seg selv, andre er en fare for omgivelsene, de mest krevende utgjør en fare for både seg selv og samfunnet.

Hva gjør man overfor mennesker som ikke hører inn under spesialisthelsetjenesten, ikke passer inn i et kommunalt omsorgstilbud rettet mot flere, og heller ikke kan bo og leve uten betydelig oppfølging og kontroll? De aller fleste av disse personene får et solid og verdig tilbud gjennom det offentlige. Men i de tilfellene hvor oppgaven blir for krevende, er samarbeid med andre aktører én av løsningene som kan bidra til å sikre brukeren et verdig tilbud.

I overkant av 120 av disse krevende brukerne er til enhver tid under Aleris' omsorg. I rapporten "Krevende omsorg" har vi oppsummert våre erfaringer med psykisk omsorg for denne gruppen. Målet er å gjennom tilpasset miljøarbeid få hver og en av dem til å fungere best mulig ut fra sine forutsetninger.

De får mulighet til trening og læring i forhold til dagligdagse gjøremål. En vanlig dag i et tiltak kan bestå i å jobbe i et bilverksted, på gårdsbruk eller få annen arbeidstrening under tett oppfølging. Andre dager er det friluftsaktiviteter, eller å handle i butikken. Egenskaper mange tar for gitt, som evnen til å føle trygghet, skape gode relasjoner, regulere følelser, må øves på. Oppgaven er å finne frem til opplegg som gir fremskritt, slik at brukerne på sikt kan komme tilbake til samfunnet og klare seg på egen hånd - eller ha behov for omsorgstjenester på et lavere nivå.

Det finnes ingen nasjonal oversikt over hvor mange som er i denne gruppen. Det er derimot grunn til å tro at det er mørketall, og at langt flere burde hatt et mer spesialisert og tilrettelagt tilbud innen psykisk omsorg enn de får i dag. Ingen tar i dag ansvar for dem, og ingen kan da heller garantere eller gi noen sikkerhet om hva som kan skje. Det er bekymringsfullt.

En vanlig innvending er at slike opplegg koster for mye. Ja, omsorg for denne gruppen er krevende og dyrt. Men de aller største kostnadene for samfunnet kommer likevel hvis det ikke blir gjort noe. Da belastes samfunnets ressurser innenfor rettsvesen og spesialisthelsetjenester.

Det koster fort langt mer å evakuere og stenge en flyplass på grunn av en bombetrussel, enn å sørge for et godt behandlingstilbud til personen som ringte.

Den aller største kostnaden ved manglende psykisk omsorg er i verste fall tap av liv for uskyldige og deres pårørende som måtte bli tilfeldig rammet.

Mange personer befinner seg i gråsonen mellom psykisk sykdom og kriminalitet. Vår erfaring er at personer som får et godt tilbud får færre innleggelser i spesialisthelsetjenesten etter at de kommer til oss. Det er noe samfunnet, spesialisthelsetjenesten, pårørende og ikke minst personen det gjelder tjener på.

Flere som sliter med psykiske eller atferds- og/eller rusproblemer bør få muligheten til et godt liv ut fra sine forutsetninger – enten det er i offentlig eller privat regi.

Det bør Norge som samfunn ta seg råd til.