Fundamentalisten og det endelige oppgjøret

Skal vi tro Politiets Overvåkningstjeneste (PST) sin siste rapport, er det igjen islamsk militant fundamentalisme som utgjør den største hovedtrusselen mot det norske samfunnet. Det er selvfølgelig grunn til å ta alle trusler på alvor, ikke minst fra militante islamister. Uansett har PST bommet før og tilliten til etterretningstjenesten fikk seg et kraftig skudd for baugen etter 22.juli.

Den islamskfundamentalistiske skremmevideoen av statsminister Jens Stoltenberg, utenriksminister Jonas Gahr Støre og kronprins Haakon Magnus som mål for Allahs ”grusomme hevn”, ble offentliggjort på YouTube samme dag som PST offentliggjorde rapporten (17.januar 2012) om trusselbildet som ekstremister og mulige terrorister utgjør. Det hele kunne ikke vært bedre koordinert. Den som i et øyeblikk befant seg i det konspiratoriske hjørnet, skulle nesten tro at den islamistiske skremmevideoen var et rent bestillingsverk fra PST for å skape legitimitet omkring egen rapport og etterretningsvirksomhet. En slik legitimitet kan PST sannelig sårt trenge som følge av fadesen i forbindelse med 22.juli og PST-sjef Janne Kristiansen sine uttalelser og mediehåndtering.

Det er for øvrig ikke overraskende at den høyreradikale massemorder og terrorist Anders Behring Breivik (ABB) visstnok skal ha uttrykt sin beundring for islamsk terrorisme og da i særdeleshet al-Qaida. Felles for fanatikere og fundamentalister er en apokalyptisk visjon om det endelige oppgjøret mellom de onde og de gode. Tilhengere av den rette lære og ideologi blir forespeilet at ved å ta del i det avgjørende øyeblikket i verdenshistorien, er de sikret en spesiell og begunstiget plass i verdensaltet enten det er i det verdslige, hinsidige eller begge deler. ABB og militante islamister kan i så måte ha mer til felles enn hva som hittil har framkommet.

Ann-Sophie Hemmingsen som forsker på islamsk ekstremisme ved Dansk Institutt for Internasjonale Studier, har tidligere hevdet at ABB forstår verden på samme måte som Osama Bin Laden gjorde det ("Breivik og al-Qaida i samme kamp" Ebdrup, N. Vitenskap og teknologi, NRK nettutgaven 6.oktober 2011). Selv om ABB av rettspsykiatrien i første omgang er erklært utilregnelig og paranoid schizofren, så er hans såkalte "vrangforestillingsunivers" og ideologiske manifest klart beslektet med hva som særpreger fundamentalistiske terrorister og militante bevegelser uavhengig av deres politisk fortegn og/eller religiøs tilhørighet.

Den opphøyde status, gir fundamentalisten en enestående posisjon hvor han stiller seg utenfor og over menneskeheten. Den (eller de) utvalgte som gir inntrykk av å besitte autensitet (i betydning ekte, sann, opprinnelig) i denne forbindelse, får utsagnskraft og dermed makt. Fundamentalister som hevder autensitet på vegne av sin tro, knytter seg videre an til renhetsdiskurser hvor kulturell, moralsk, politisk og/eller religiøs/åndelig renhet ofte er sammenfallende.

Forestillingen om det rene og uforfalskede gis en primær ontologisk og symbolsk status som får følger for praksisnivået i krav om å etterleve politiske og/eller religiøse påbud. Det uttrykkes et ønske om å rendyrke en bestemt verdensanskuelse som den eneste riktige og sanne. I den fundamentalistiske utopien går alt opp i en høyere enhet, alle motsetninger og konflikter har funnet sin løsning og ingenting er lengre overlatt til tilfeldighetene. I en slik verden vil det menneskelige subjektet som selvstendig væren og viljesvesen opphøre.

Når det gjelder demokratiet som styringsform, fremstilles det som et onde som bidrar til å fremme og styrke de påståtte kaoskreftene. I siste instans blir demokratiet i seg selv synonymt med kaos. Sentrale stikkord i denne sammenhengen er relativisme, pluralisme og liberale verdier som uttrykk for hva kaoskrefter handler om. Kaoskreftene må følgelig tilintetgjøres og kaoskreftenes representanter er alle oss andre som ikke deler fundamentalistenes fanatiske sinnelag.

Hva som tolkes som kaoskrefter i samfunnet, kan bekrefte og forsterke et dyptfølt behov for en forklaringsmodell av en frelsende karakter. Fundamentalismen gir en total identitetspakke. For mennesker som sliter med identitetsproblemer og livskriser av varierende art, kan en slik identitetspakke fortone seg som attraktiv og befriende.

Manglende tilhørighet og fremmedfølelse er dessuten ikke en ubetydelig tilleggsproblematikk i en tilværelse fylt til randen med misnøye over tingenes tilstand. Fundamentalismens skråsikkerhet i en verden av tvil har derfor en viss tiltrekningskraft på de sinte, frustrerte, desperate, misforståtte og sosialt marginaliserte (i hovedsak) menn som føler at deres verden er under hardt press og truet fra alle kanter. Løsningen blir derfor en radikalisert annethet, et brudd med den nåværende miserable situasjonen og en overgang til en helt ny tilstand.

Fundamentalismen ender gjerne opp med å bli selvinnlysende og selvforklarende. Dens totalitære natur krever absolutt lydighet i tenkning, ord og gjerninger. Det inngås ingen kompromisser. Ufravikelighet og rettroenhet låser slik mennesket fast i skjematiske tros- og handlingsmønstre. Det gis ingen grunn til å tvile på noe lengre. Tvilen er brakt til endelig opphør og den som tviler er å betrakte som en kjetter og en fiende. Eliminering av tvilen og bærere av den, blir en helliggjort plikt.