Det grønne skiftet er allerede i gang - også i økonomien. Dette var et viktig tema på årets Zerokonferanse som gikk av stabelen tidligere denne uka. El-bilen Tesla er en av årets bestselgere i Norge. I kapitalmarkedene er selskaper som nevnte Tesla blant årets vinnere i aksjekursstigning. Også solenergiselskapene er på vei oppover igjen. Her hjemme har, for eksempel, REC opplevd en ny vår med kraftig kursstigning på Oslo Børs. Investorene og folket vil ha fornybar energi.

Som Zero-leder Marius Holm påpekte i en artikkel i Aftenposten tidligere i uka, vil snart et typisk hjem i solrike deler av verden stå foran store forandringer. Hus og leiligheter i områder der mesteparten av jordas befolkning bor, kan i løpet av noen få år installere et integrert anlegg med solceller, batterier, varmtvannsbereder og kjøling til en pris på noen hundrelapper i måneden.

Norge er i en enestående posisjon i Europa i denne sammenheng. Vi besitter over halvparten av magasinkapasiteten innenfor vannkraft. I en situasjon hvor Tyskland stenger ned sin atomkraft, vil fornybar energi, og statlig eierskap av dette, være mer viktig enn noen gang. I dette perspektivet blir det enda viktigere at den norske staten har en bevisst holdning til forvaltningen av vårt eierskap i Statkraft. For disse ressursene tilhører fellesskapet - la det aldri være noen tvil om det.

Det er god grunn til å frykte den nye Høyre/Frp-regjeringen. Begge partier har tidligere ønsket kortsiktig gevinst, framfor allemannseie av evighetsmaskineriet vannkraft. Det er en skremmende kortsiktighet i tankegangen om hvordan vi skal forvalte arvesølvet.

La meg illustrere: I 2004 forsøkte Høyre og Frp å selge Oslos kommunes aksjepost i Hafslund som både produserer, distribuerer, og selger kraft. Bare siden den gang har Oslo kommune mottatt et samlet utbytte fra Hafslund på til sammen 4,3 milliarder kroner. Og fortsatt eier Oslo kommune aksjer for 4,9 milliarder kroner, som er børsverdien på kommunens Hafslundaksjer i dag. Dette var om lag det samme Høyre og Frp i sin tid ville selge Hafslund-aksjene for til finske Fortum. Hadde Oslo kommune gjort det, ville altså Oslos skattebetalere gått glipp av disse milliardene.

Heldigvis klarte et tydelig Arbeiderparti i hovedstaden, fagforeningene i Hafslund og andre gode krefter å stoppe Høyres og Frps bokstavelig talt van(n)vittige salgsplaner.

Nå sitter Høyre og Frp i regjeringskontorene. Det er grunn til å frykte at de kan finne på å foreslå en delprivatisering og/eller nedsalg av Statkraft. Det vil være svært kortsiktig og uklokt. Vannkraft er evigvarende, og økonomene har gang på gang undervurdert den strategiske verdien disse anleggene har. Det har vi sett mange ganger de siste årene når det en sjelden gang i Norge og Sverige omsettes vannkraftproduksjon.

Det er dessverre grunn til å minne om hva som skjedde med Statoil da Høyre hadde olje- og energiministeren sist. Statoil ble børsnotert i 2001. Siden den gang har aldri noen oljeminister fra Ap, Sp eller KrF solgt Statoil-aksjer. Men det gjorde Høyre så fort de rykket inn i olje- og energidepartementet. Både i 2004 og 2005 solgte staten cirka 118 millioner aksjer med en salgskurs på henholdsvis kr. 84,60 og 106,10 per aksje.

Dette innbrakte til sammen 22,43 milliarder kroner til statskassen. Målt i 2013-kroner - inflasjonsjustert - tilsvarer dette 26,55 milliarder kroner. I dag ville de cirka 236 millioner aksjene ha en verdi på cirka 47 milliarder kroner. Høyre kostet oss altså 20 milliarder kroner sist de solgte oss ut av Statoil.

I motsetning til Høyres og Frps enorme entusiasme for utsalg, skal ikke Arbeiderpartiets og den øvrige venstresidens retorikk bare handle om oppkjøp. Vi må tilrettelegge tiltakene etter det som til enhver tid er målet. Her gjelder langsiktig planlegging og vektlegging av at Norges energiressurser først og fremst tilhører fellesskapet og ikke private kapitalister.

Mens Ap og de rødgrønne styrte de siste åtte årene, ble det tatt initiativ til at staten skulle kjøpe seg opp igjen til en 67 prosent eierandel i Statoil, som resulterte i en gevinst på 7,7 milliarder kroner. Dette kalles god og ansvarlig håndtering av statlig eierskap. Når vi nå står overfor en grønn revolusjon innen økonomien, må staten lede vei, ikke selge seg ut.

Offentlig eierskap av energiressurser lønner seg. Vi trenger politikere som kan være garantister for langsiktig, god forvaltning av landets energiressurser. Vi får håpe Høyre og Frp ikke ødelegger verdier og offentlig eierskap. Det er lett å rive - og ikke alltid like lett å bygge opp igjen.

Den grønne økonomien er på vei. Snart vil forhåpentligvis oljefondet selge seg ut av kullkraft. Vi vet at øvrig fossil energi vil måtte vike for fornybar energi. Og at etterspørselen vil være der. Da trenger vi framsynte politikere, og statlig eierskap innenfor fornybare energikilder, i stedet for ønsket om kortsiktig profitt. For la det ikke være noen tvil; framtida er fornybar. Nå handler det om å rigge seg for den.