Først krigen, så korona

Kvinner i Jemen kan ikke tillate seg å være svake. De finner styrke og utholdenhet til tross for at de lever et liv som hele tiden er truet av bomber, sult og sykdom. Nå representerer koronaviruset nok en trussel.

Jeg fødte min sønn for fire år siden til lyden av bomber.

Helt siden han ble født har jeg bedt for at han og vi skal leve lenge nok til å oppleve krigens slutt. Krigen som har revet landet mitt Jemen i stykker har pågått i mer enn fem år. I dag er min nye frykt koronaviruset.

Jeg jobber i Redd Barna. Vi jobber i frontlinjen i en av verdens verste humanitære kriser. Jeg møter barn og voksne som har sett familiemedlemmer dø foran deres øyne i angrep som ødela hjemmet deres og som etterlot dem alvorlig skadet.

Jeg snakker med foreldre som ikke kan forsørge barna sine slik at de overlever.

Jeg ser familier som har mistet sine hjem og som bor i flyktningleirer for internt fordrevne der vann og mat er et sjeldent gode. Jeg møter hundrevis av barn som ikke går på skolen, fordi de prøver å hjelpe foreldrene ved å finne en tørr brødbit eller en flaske rent vann.

Jeg møter barn som er skadet for livet etter at de plukket opp det de trodde var en leke, men som eksploderte i hendene deres.

Hvordan kan de som har opplevd så mye elendighet være takknemlige?

Oppi alt dette ser jeg kvinner som har vist voldsom styrke og utholdenhet, som har plukket opp bitene som er igjen og gått videre.

Det er vanskelig å skjønne hvordan en kvinne som må bo sammen med 10 til 15 andre familiemedlemmer på to rom, og som har et barn som er innlagt på grunn av feilernæring som har forvandlet barnet til skinn og bein fortsatt har vilje til å leve. Men hver gang jeg spør en kvinne om hvordan hun har det, svarer alle det samme, «Alhamdulillah», som betyr takknemlig.

Jeg har alltid tenkt: Hvordan kan du være takknemlig når du har vært gjennom så mye?

I landet mitt er hele 21 prosent av mødrene som tar avgjørelsene i hjemmet under 18 år. De er fortsatt barn selv. Mange av dem hopper over måltider for å sikre at barna får i seg nok mat. Andre har solgt alt de eide: smykker, land, husdyr – for å kunne ha brød på bordet. Mange av dem har nå en stor gjeld.

Jeg skjønte ikke hva «Alhamdulillah» egentlig betydde før jeg møtte en kvinne i byen havnebyen Hodeida.

En mor til fire, en dag gikk hun ut for å kjøpe grønnsaker da et luftangrep traff hjemmet hennes og drepte hennes mann, datter og barnebarn og skadet hennes to andre barn. Hun gråt da hun fortalte meg historien, men deretter så hun meg rett inn i øynene og smilte. «Alhamdulillah, hva kan vi gjøre med det?

Var det noe jeg kunne gjort for å stoppe det som skjedde?

Nei. De var hjemme, stedet der de skulle vært trygge. Heldigvis er mine to andre barn fortsatt i live. Andre kvinner har mistet hele sin familie mens de sov. Nå som vi har mistet hjemmet vårt, så vil vi flytte og bo med slektninger. Jeg vil skrive inn mine to unge barn på en ny skole og livet vil fortsette.»

Det var da jeg forsto at Jemens kvinner ikke kan tillate seg å være svake. De finner styrke og utholdenhet til tross for at de lever et liv som hele tiden er truet av bomber, sult og sykdom.

Å stanse smitten krever en kollektiv innsats

Nå er koronaviruset her. Det banker ikke bare på døren, men truer med å rive den ned.

En person har testet positivt i dette krigsherjede landet og vi er alvorlig uforberedt. Dersom vi ikke klarer å forhindre spredningen av viruset, så vil dette være starten på et nytt mareritt. Bare halvparten av helsefasilitetene i landet er fortsatt fullt operative.

Det er 700 intensivplasser i landet, inkludert 60 for barn og 500 respiratorer. Dette for en befolkning på mer enn 30 millioner mennesker.

Hvordan kan folk sørge for å ta smittevernhensyn – som å vaske hender og holde avstand – når dette er situasjonen i landet?

Jeg har ikke svaret, men det trengs en kollektiv innsats fra alle involverte. Myndighetene, donorland, hjelpeorganisasjoner og lokalsamfunnet, vi må alle gjøre det beste de kan for å forhindre at smitten sprer seg.

Vi trenger all den støtten vi kan få av medisinsk utstyr, medisinsk trening og internasjonal nødhjelp og bistand. Behovene er allerede enorme, og økende.

Da sønnen min ble født så kunne jeg se på ham i timevis om natten.

Se på hans nydelige fredelige ansikt, og jeg ble både trist og følte skyld for det usikre livet han må leve. Men etter at jeg møtte alle disse inspirerende kvinnene, så har jeg bestemt meg for å være like sterk som dem.

De har lært meg å si «Alhamdulillah» hver dag, for at jeg kan sørge for sikkerhet, helse og kjærlighet til min sønn. Og med hjelp fra mine landsmenn og kvinner, og det internasjonale samfunnet, håper jeg vi kan sørge for at Jemens barn og deres familier ikke rammes av koronaviruset, så de kan vokse opp og oppfylle drømmene sine.