Fire dager i mars

Da Anders Behring Breivik ble dømt til 21 års forvaring for terrorangrepene i Regjeringskvartalet og på Utøya, slo retten fast at han ikke var psykotisk – og dermed tilregnelig. Men alle som har lest dommen vet at den er svært langt unna å beskrive en sunn sjel. Ifølge dommen lider terroristen av dyssosiale, grandiose og narsissistiske trekk. På vanlig norsk kan det omskrives til en selvopptatt psykopat med et oppblåst selvbilde, helt uten empati. Psykiaterne som mente han var tilregnelig, kom fram til at dette var en personlighetsforstyrrelse hos ham.

Etter at han ble dømt, har Breivik sendt en lang rekke brev til flere mottakere. Også til Dagsavisen. Av dem går det fram at han fortsatt lever i en parallell verden. Innholdet, blant annet et detaljert kart over en fiktiv organisasjon, er fullstendig virkelighetsfjernt. Avsenderen føler seg stadig krenket, misforstått og opplever seg som en ensom redningsmann, akkurat som han forklarte at han gjorde under rettssaken i 2012.

Ett eksempel: Han beskriver soningsforholdene, truer med sultestreik og avslutter: «Jeg orker ikke mer». Under rettssaken sa han noe svært lignende: Allerede før 22. juli opplevde han at han levde i et fengsel og at det var uutholdelig og ulevelig. Da han forklarte seg for retten, gikk det ikke mange minuttene før han endte med å formidle et verdensbilde og selvbilde som enklest kan oppsummeres med de to ordene «stakkars meg».

Han nekter å ta imot psykiatrisk behandling. Selv med behandling er det dårlige prognoser for å bli frisk, om det i det hele tatt lar seg gjøre å behandle dyssosial personlighetsforstyrrelse og psykopatiske trekk. Det vil i tilfelle ta veldig lang tid, sannsynligvis flere tiår.

Alt dette skaper en stor utfordring for retten når den fire dager lange saken kommer opp til uka. Hvordan skal man klare å finne ut hva som eventuelt er isolasjonsskader og hva som er de samme, gamle psykiske skadene Breivik hadde også før 22. juli 2011 – skader han helt sikkert fortsatt har? Under ulmer et svært ubehagelig spørsmål: Var det så opplagt riktig å dømme ham tilregnelig, og ikke til tvunget psykisk helsevern?

Mange reagerer på at mediene velger å dekke denne saken. Det er ikke så vanskelig å forstå. At en narsissistisk og stormannsgal terrorist som har ødelagt hundrevis av liv skal møtes med omsorg og oppmerksomhet, er på mange måter hårreisende. Men fortielse og mangel på åpenhet vil bare skape konspirasjonsteorier og en dårlig opplyst debatt om et av norsk kriminalomsorgs store dilemmaer: Samfunnets behov for beskyttelse satt opp mot menneskerettighetene. Vi som skal dekke saken, bør gjøre det på en så lavmælt måte som mulig. Men vi bør og skal gjøre det, selv om vi dermed gir narsissisten noen doser av den oppmerksomheten han er så begeistret for å få.

Et annet paradoks er at denne saken langt fra er det beste utgangspunktet for å diskutere problematiske sider ved norsk fengselspraksis. Gjennom flere år har FNs torturkomité kritisert Norges bruk av varetekt, og spesielt glattcelle. Tre av fire selvmord i norske fengsler begås i varetekt.

I fjor tapte staten den såkalte glattcellesaken. Advokat Frode Sulland gikk til sak på vegne av en klient som hadde sittet isolert på glattcelle i over 48 timer ved to ulike anledninger. «Dagens sensasjon», sa Sulland da staten trakk sin anke, og han la til: «Staten har erkjent det mest omfattende brudd på menneskerettighetene i norsk rettshistorie».

FN har slått fast at det er et menneskerettighetsbrudd å ha noen satt inn på glattcelle i mer enn 48 timer. Slike såkalte oversittelser har gått ned, men disse menneskerettsbruddene fortsetter likevel, jevnt og trutt. Det er en sterk indikasjon på at en dom for brudd på den europeiske menneskerettskonvensjonen ikke gjør det sterke inntrykket på norske myndigheter som den burde ha gjort.

Glattcellesaken er interessant også fordi den handlet om en av de to artiklene i den europeiske menneskerettskonvensjon som Breivik har saksøkt staten for å bryte: Artikkel 8 om retten til privatliv og korrespondanse. I tillegg er det samme mann som tapte glattcellesaken, Marius Emberland hos Regjeringsadvokaten, som representerer staten i saken mot Breivik.

Hvis Emberland og Regjeringsadvokaten ikke har endret oppfatning om hva som skal til for å bryte artikkel 8, står de i fare for å tape denne saken også. Glattcelledommen, som også gikk for Oslo tingrett, viser at det synet staten hadde, og muligens fortsatt har, er på kollisjonskurs med domstolens oppfatning.

Taper Breivik rettssaken, kommer han garantert til å anke. Spørsmålet er om staten er tjent med å gjøre det samme dersom den ikke vinner fram. Da Sivilombudsmannen kom med noen innsigelser til Breiviks soningsforhold i høst, reagerte Kriminalomsorgen med smidighet og klokskap. De tilpasset regimet og lempet litt på praksisen. Hvis staten får en ganske mild dom mot seg, der små justeringer fra Kriminalomsorgens side er nok til å tilfredsstille betingelsene i dommen, bør Regjeringsadvokaten tenke seg veldig nøye om før en eventuell anke. Særlig med tanke på den belastningen stadige nye rettsrunder om Breiviks soningsforhold er for pårørende, etterlatte og overlevende etter 22. juli 2011.

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen