Et imponerende mot

Melodi Grand Prix i 
Aserbajdsjan nærmer seg. Norske journalister som skal dit har valget: 
Håndlangere for et korrupt og brutalt regime, eller journalistikk?

Det dreper ikke journalister eller menneskerettighetsaktivister i Norge. Opposisjonspolitikere og fagforeningsledere blir heller ikke arrestert eller trakassert. Det er lite farlig å utfordre og avsløre norske makthavere.

Men i mange andre land fører journalister, politiske aktivister og menneskerettighetsforkjempere en daglig kamp for å overleve i brutale regimer. Hvorfor slåss de videre? Hvordan klarer de det daglige presset fra en fiende som ofte ikke synes?

Denne uken møtte jeg en slik sannhetssøkende og modig journalist, Khadija Ismayilova fra Aserbajdsjan. I et land der journalister blir myrdet, fengslet og torturert, arbeider hun som undersøkende journalist. Jeg møtte henne i hovedstaden Baku første gang for to år siden, da jeg gjorde opptak til min dokumentar om fangen og redaktøren Eynulla Fatullayev. Den gang var Khadija sjefredaktør i radiostasjonen Azadliq. Hun arbeider der fortsatt, og har et daglig program der hun utfordrer makthaverne i landet. Hun skriver også de mest strålende artikler om presidentfamiliens korrupsjon. Det blir publisert på et eget nettsted. Alievfamilien har styrt Aserbajdsjan som sin egen bukselomme siden 1993. Presidentfamilien kontrollerer de enorme olje- og gassressursene som finnes i Det kaspiske hav. Statoil har investert 20 milliarder kroner i dette landet.

29. juni i fjor offentliggjorde Khadija en artikkel der hun fortalte om hvordan presidentens døtre kontrollerte landets største teleselskap gjennom stråselskaper i flere skatteparadis som Panama og Nevis Island. Tre dager senere ble det installert overvåkingskameraer i journalistens hjem. Sju måneder senere laget den amerikanske TV-stasjonen CBS et eget program, som beskrev hvordan presidentfamilien hadde kjøpt opp luksuseiendommer i Dubai. Programmet hadde tittelen «Filty rich». Khadija hadde gjort researchen til programmet. Etter dette mottok hun et anonymt brev der det sto at «noen» hadde filmet henne, mens hun hadde sex i eget hjem. Khadija er ugift. Å ha seksuell omgang som ugift regnes som dypt umoralsk i Aserbajdsjan. I brevet het det at opptakene ville bli offentliggjort, dersom hun ikke sluttet med å skrive sine negative artikler om presidentfamilien: «Hore! Du må lære å oppføre deg. Ellers vil du bli dratt ned i søla», sto det i brevet.

Men Khadija valgte ikke tausheten. Isteden fortalte hun om utpressingen på egen hjemmeside: «Truslene er ingen overraskelse. Gjennom lang tid har jeg drevet med undersøkende journalistikk ... som blant annet har tatt for seg forretningene til president Ilham Aliev ... jeg avslørte korrupsjon..... og mysteriene rundt skatteparadisselskaper kontrollert av den herskende familien», skrev Khadija. Truslene ble deretter en realitet. En et minutts video med opptak av Khadijas intime liv ble lagt ut på en egen nettside. Flere av landets aviser omtalte videoen og skrev hånlige artikler om Khadijas «utsvevende liv». Det var langt fra første gang at statlig kontrollerte medier bedrev slik «journalistikk» mot politiske motstandere. En redaktør i den eneste opposisjonsavisen fikk brettet ut sitt sexliv av en TV-stasjon i beste sendetid. Det finnes dessverre flere andre eksempler.

Da jeg spiste middag med Khadija i Oslo denne uken, spurte jeg henne hvorfor dette ikke skremte henne til taushet. Hun svarte hun ikke var redd for noe hun ikke kunne kontrollere. Samme dag publiserte hun en ny artikkel om presidentfamiliens korrupsjon. Denne gang om fattige familier som var fratatt hjem og jord, da det ble oppdaget store gullforekomster på den aserbajdsjanske landsbygda. Presidents døtre er medeiere i det nystartede gullgruveselskapet. Eierskapet er forsøkt skjult ved bruk av tre skatteparadisselskaper i Panama.

Khadija har vært i Norge noen dager for å skolere norske Grand Prix-journalister om den aserbajdsjanske underrapporterte virkeligheten. Den modige journalisten som nettopp har mottatt en pressepris fra Fritt Ord, vil være i sitt hjemland når underholdningsjournalistene lander på Bakus internasjonale flyplass i midten av mai. Det blir interessant å se om tilreisende journalister fra land som ikke dreper journalister velger å fungere som mikrofonstativ for Aserbajdsjans undertrykkende regime. Eller om de også vil rette fokus mot de politiske fangene og den grenseløse fattigdommen i landet. Norske journalister kan dessuten plage Norges ambassade og Statoil i Baku. De kan spørre hvorfor de tier om Aserbajdsjans grove menneskerettighetsbrudd.

Presidentens hustru leder Aserbajdsjans planleggingskomité for årets Melodi Grand Prix. I komiteen finnes flere av regjeringens medlemmer. Dette er i høyeste grad et statsanliggende. Blant de siste avgjørelsene som komiteen har tatt, er at presidentens svigersønn, Emin Agalarov, skal synge i pausen, mens avstemning og opptelling pågår. Pauseartisten er gift med presidentdatteren, Leyla Alieva. Gjennom flere skatteparadisselskaper er hun med på å styre teleselskapet og gullselskapet som Khadija har skrevet artikler om. Kan presidentdatterens ektemann synge? Det gjenstår å se.