En rusletur med Sanner i 2033

Tenk dere 15 år fram i tid. Det er høsten 2033.

Tidligere statsråd Jan Tore Sanner er fylt 68 år. Han rusler på gamle tomter: Akersgata, Einar Gerhardsens plass, Hammersborg. Han føler at dette kvartalet er hans. Ja, han er naturligvis ikke alene om å ha skapt det. Han hadde gode hjelpere. Andre politikere, entreprenører, Statsbygg, ivrige embets- og tjenestemenn og -kvinner hadde stilt opp. Men dette er og blir Jan Tores livsverk.

Blokk etter blokk ligger de der. De gamle regjeringsbygningene til Wiksjø er umulig å kjenne igjen. Dette regjeringskvartalet er sannelig ikke designet av kunstnersjeler med visjoner om et Rettferds-Norge, et land som skulle skape fellesskap, som skulle både være drømmen oppover og til siden. Nei, dette kvartalet er helt og holdent designet av Kvadratmeterprisen. Da finner man ikke på noe så kostnadsdrivende som å hyre inn verdens ledende billedkunstner til å lage en enkelt vegg. Noe så lite kostnadseffektivt! Skal man på død og liv se Nesjar og Picasso, kan man bare reise til Barcelona, Marseille, Stockholm og Chicago.

Ja da, vi har tatt vare på veggen, tenker Sanner der han kikker opp på høyhuset som står der den stusslig lave Y-bygningen stod til 2019. Picasso-veggen står på et lager og kan hentes fram igjen når som helst. Ikke det at noen kommer til å ville det. Slikt vil man ikke i Norge. Men i teorien er det mulig. Alvorlig talt, det er ikke et pent bilde. Noen strektegninger av fiskere eller hva det er. Og ikke er det Sanners feil heller at det brakk i tre biter da det litauiske rivningsfirmaet skulle ta det ned, tenker han med seg selv. Anbudet var ellers gjort etter alle kunstens regler. Det var dessuten ikke han som la det ut på Doffin. Da var han gått av, og kulturminnevernet var flyttet til Hermansverk i Sogn.

Den blå plaketten på veggen irriterer Sanner. Rett etter at nye Akersgata 44 så dagens lys, kom det folk fra Byantikvaren og Fortidsminneforeningen og skrudde opp et stort blått skilt på betongen. «Her stod en gang et monument om et samfunn som trodde på likeverd og fremgang for alle. Huset var kjent som Y-blokka. Like før bombeaksjonen 22. juli 2011, var fredning klar til å vedtas. UNESCO appellerte til norske myndigheter, og innbyggere protesterte, men til ingen nytte.» Sanner blåser av det han leser. Det burde ikke være lov å henge opp slike skilt på offentlige bygninger.

Dette kvartalet var Jan Tores siste store kampsak før han ga seg i politikken og ble utnevnt til fylkesmann i Telemark og Vestfold eller Vestfold og Telemark (Begge navn er like riktige.) Synd det ikke ble noe av Fylkesreformens hus, der alle fylkesadministrasjonene skulle holdt til. Det hadde vært en kongstanke for Jan Tore. Statsetatene ut, og fylkene inn her i kvartalet. Nei, han måtte sitte i Tønsberg og ikke på Hammersborg. Han er bitter for det. Han hadde likt utsikten til blokkene sine. Ja, han kaller dem det, blokkene sine. Sanner elsker å vise folk rundt her. Da pleier han aldri si noe om hvordan alt ble sånn, for det er så lenge siden, snart 25 år. En dag må vi slutte å mase om denne Y-blokken og 22. juli. Kan man ikke bare avfinne seg med det? Den er borte, og alt det den symboliserte er borte. Regjeringsbygg er til for å regjere i, mumler Sanner for seg selv. Mer regjering for pengene! Han ser nok en gang på blokkene sine. De er ikke tegnet av menneskehender, tenker han stolt. De er tegnet av selve den usynlige hånd. En dag fjerner de det motbydelige blå skiltet der Y-blokka stod. Der kommer det en dag et annet blått skilt. Der skal Oscar Wildes ord stå: «Til minne om generasjonen som knew the price of everything and the value of nothing»!