Digitaliseringsminister Nikolai Astrups jobb nummer én bør være å sørge for at dataverktøy ikke hindrer funksjonshemmede i å ta utdanning og jobbe. For nå diskrimineres vi stadig mer.
Utviklere av digitale løsninger for arbeids- og utdanningssektoren lager ekskluderende systemer som må forbys. Jeg er født blind, og god teknologi har gitt meg mange valgmuligheter. Nå ser jeg en skremmende utvikling som må fram i lyset.
Jeg er utdannet sosionom med videreutdanning som familieterapeut. I mer enn 25 år har jeg jobbet innen feltet rehabilitering for personer med kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelse.
Selv om jeg ikke kan se, har jeg gode hjelpemidler som gjør at jeg kan delta aktivt i arbeidslivet, studere, følge opp ungene mine og engasjere meg i samfunnet.
Nå møter jeg teknologiske snublesteiner som har fått en snikende og ufyselig vokseevne. Mange av de oppgavene jeg kunne utføre for 20 år siden må jeg nå ha hjelp til, det vil jeg ikke godta! Eksempelvis gjelder dette bruk av saksbehandlingsverktøy, betjening av et medlemsregister og en fullverdig bruk av felles dokumentarkiv og andre flerbruksplattformer. Banale oppgaver som før lot seg løse er nå satt inn i et tåkelagt landskap med høye gjerder, sorte hull og skarpe torner.
Samfunnets barrierer er mer enn trappetrinn og trange dører. De består også av digitale løsninger som ikke viser knapper, menyer, tekstbokser, overskrifter, lenker og andre elementer på en lesbar og god måte for alle.
Nav, med sitt mål om å få flere i arbeid, direktorater og departementer, hvor arbeidsstaben bør representere bredden i befolkningen, brukerorganisasjoner, som krever nedbygging av diskriminerende barrierer, skoleverket – alle bruker i dag digitale løsninger som i ulik grad ekskluderer mange mennesker.
Jeg vil nå fortelle litt av min egen historie: I 16 år var jeg ansatt i Norges Handikapforbund (NHF). Da jeg begynte i organisasjonen ønsket alle dataprogram meg velkommen. Jeg kunne utføre saksbehandling, registrere opplysninger, søke opp dokumenter osv. Etter noen år skulle det investeres i en helt ny dataplattform. Selvsagt påpekte jeg betydningen av å velge et produkt som var universelt utformet. Leverandøren prediket at dette selvfølgelig var ivaretatt. Men hvilken kunnskap hadde de om dette? Hva ble skrevet i kontrakten? Dette var starten på en niårig kamp som ikke endte bra. NHF leide inn ekspertise på feltet universell utforming, dessverre altfor sent i prosessen. Mange versjoner ble testet. Lovnader ble gitt fra både den ene og den andre. En gigantisk bunke med korrespondanse ble skapt og en rekke møter ble gjennomført. Midt i dette rotete bildet opplevde jeg at færre og færre oppgaver lot seg løse av «sånne som meg» uten hjelp.
I mer enn et halvt år kunne jeg nesten ikke gjøre noen ting på jobb. Ingen verktøy fungerte, ikke engang tekstbehandling og e-posthåndtering. Jeg har faktisk kapasitet til å forstå hvordan en adresse registreres, hvordan jeg søker informasjon, skriver et journalnotat og sender en e-post. Men når jeg ikke kan «se» eksempelvis en knapp, den kunstige talen finner den ikke, eller jeg ikke får info om hvor et felt står, det er som om du som ser sitter foran en blank skjerm Hvordan skal jeg da utnytte denne forståelsen?
Jeg kjente på fristelsen til å be min lege om en sykemelding i denne perioden. Men jeg var jo ikke syk, det var løsningene som var funksjonshemmende! Med en fantastisk støtte fra nære kollegaer fikk jeg trass nok til å gå på jobb.
Disse historiene er det mange som er tause om. Vi har i utgangspunktet store utfordringer når det gjelder å hevde oss på arbeidsmarkedet. Det er mange andre barrierer og holdninger som fortsatt må slipes og pusses. Kunnskaps mangel er ofte et faktum. Men hva vil skje hvis denne utviklingen får fortsette?
For litt over et år siden sa jeg opp en hundre prosent fast stilling. Problemene jeg har beskrevet her var en tungtveiende årsak. Som funksjonshemmet burde jeg vel være fornøyd med at jeg hadde en fast jobb, men jeg opplevde at jeg ikke fikk bruke ressursene mine på en god nok måte. Teknologiens barrierer hindret meg i det.
Nå jobber jeg for meg selv, og heldigvis får jeg oppdrag. Men om en stund, når masteroppgaven er ferdig, skal jeg igjen ut for å søke fast jobb. Hva venter meg da? Skal jeg fortelle arbeidsgiver at jeg ikke ser? Hvilke dataløsninger bruker arbeidsstedet, skal jeg spørre om det? Og hvis jeg ikke gjør det, hvilken kamp risikerer jeg å møte?
Hvor er politikere som kjører en målrettet og treffsikker arbeidslinje? Når skal storprodusenter av digitale verktøy forstå at funksjonshemmede er en viktig kundegruppe?
Vi er mange personer med nedsatt funksjonsevne som kan og vil være aktive samfunnsborgere. Men da må politikere og produsenter skjønne betydningen av at digitale verktøy må utformes universelt.
Jeg er overbevist om at gode digitale løsninger kan lages for alle. Men produksjon og distribusjon må reguleres av et entydig lovverk med aktive sanksjonsmuligheter ved eventuelle overtredelser. Slik fungerer det når det gjelder andre nettløsninger, som da SAS risikerte å få store dagbøter hvis de ikke la til rette sin billettbestilling innen fristen.
Det haster med å få på plass et tilsvarende regelverk for verktøy som brukes til utdanning og arbeid.
Er det håp om at en digitaliseringsminister tar tak i dette? Har vi råd til å miste flere tusen kompetente arbeidstakere i tiden som kommer?