Den revolusjonære ”voldens nødvendighet”

For en tid tilbake så jeg den rystende dokumentaren ”Facing Genocide: Khieu Samphan and Pol Pot” (2010, av David Aranowitsch og Staffan Lindberg). I dokumentaren følges Khieu Samphan i et og halvt år før han arresteres og stilles retten, siktet for krigsforbrytelser mot menneskeheten.

Samphan var statsminister 1975-1976 og formelt statssjef fra 1976 til 1979 for Røde Khmer under det kambodsjanske terrorregimet. Den mer tilbaketrukne og mediesky Pol Pot, var Røde Khmers øverste leder. Som statssjef var Samphan regimets offisielle ansikt utad som skulle legitimere regimet og oppnå internasjonal støtte.

I dokumentaren finner det sted et interessant møte da Samphan kommer på besøk til Nuon Chea som var nr.2 i regimet etter Pol Pot. Da dokumentaren ble lagd, levde Chea i relativt enkle kår på den kambodsjanske landsbygda sammen med sin kone.

Samphan og Chea finner raskt tonen og fremstår som svært så gode venner. Det er vanskelig å se for seg at disse var to av ondskapens fremste arkitekter bak det ufattelige folkemordet. De sitter ved kjøkkenbordet og snakker gemyttlig om helt hverdagslige ting, som hvor dyrt allting er blitt og om viktigheten av å mosjonere. Samphan sier til Chea at han går turer hver dag for ellers stivner føttene. Chea svarer at det tross alt er en viss forskjell på de to. Chea er tross alt over 80 og Samphan ”bare” litt over 70. Så prater de om betydningen av at barnebarna får seg en skikkelig utdannelse, noe de begge er skjønt enige om viktigheten av. Chea sier at utdanning er den beste investering for framtida. Dette kommer altså fra mannen som var en av de sentralt ansvarlige for masseutrenskninger og folkemordet.

Chea som var sjef for sikkerhetstjenesten, skulle knuse all mulig motstand og eliminere de indre fiendene av den kommunistiske revolusjonen. Han hadde ansvaret for den interne kontrollen i det kambodsjanske samfunnet, noe han gjorde særdeles effektivt og systematisk. Etter at Pol Pot døde i 1998, ble Chea den fremste tidligere lederen av Røde Khmer.

Under det kommunistiske redselstyret ble hovedstaden Phnom Penh tømt for innbyggere og hundretusener tvunget ut på landsbygda for å proletariseres til å bli risbønder. Velutdannende urbane kambodsjanere i kraft av sin utdannelse og intellektualitet, ble sett på som en trussel mot Røde Khmer sitt lederskap. Tusener på tusener døde av sult som følge av en fullstendig feilslått tvangskollektivisering. Hundretusener ble drept og havnet i massegraver. Det er anslått at regimet drepte cirka 1,7 millioner eller en femtedel av landets egne innbyggere.

Målet for den morderiske galskapen var å omskape det utarmede Kambodsja til et jordisk ”paradis” som et kommunistisk selvforsynt jordbrukssamfunn, men for å gjøre det måtte det kambodsjanske samfunnet bygges opp helt fra grunnen av. Klassefiender og de som ble definert å tilhøre borgerskapet måtte avsløres og elimineres, det vil si drepes. Etter hvert ble de som falt inn under kategorien klassefiende stadig vekk utvidet og selv barn ble ideologisk indoktrinert og presset til å angi sine foreldre.

Møtet mellom Chea og Samphan virker så tilforlatelig hverdagslig, at det er vanskelig å forstå at dette faktisk er mennesker som var ansvarlige for et av de absolutt verste folkemordene i menneskehetens historie. Bevisstheten om hva disse mennene har gjort sammen med den kameratskapelige tonen i møtet mellom de to, får ondskapen til å fremstå som enda mer skremmende.

Dokumentaren etterlot ingen tvil om at Samphan ennå beundret sin Store Leder Pol Pot som også var et idol og forbilde for norske venstreradikale AKP-ml’ere på 1970-tallet. Samphan fortalte nostalgisk om tiden med Pol Pot. Da sistnevnte underviste sine tilhengere i forbindelse med marxistisk dialektikk, klasse- og samfunnsanalyse, ble det understreket at man verken skulle vise glede eller sorg i møte med hendelser. Man skulle analysere en hendelse uten følelser og handle deretter. Det følelsesløse ble slik opphøyd som en dyd og norm for hvordan partikadrene skulle stålsette seg for å møte det emosjonelt utfordrende. Medfølelse og empati var å regne for å være antirevolusjonært og tegn på svakhet.

Samphan for sin del ga uttrykk for at han aldri hadde samme gløden og engasjementet som Pol Pot og derfor heller ikke var på hans nivå. For Pol Pot var volden en revolusjonær nødvendighet, ifølge Samphan. Det siste, ”volden som revolusjonær nødvendighet”, er for øvrig et fellestrekk som alle militante ekstremister deler, uansett politisk eller religiøs tilhørighet. En nødvendig forutsetning for den revolusjonære volden, er den manglende empatien og fraværet av forståelse for andres lidelse. En viss massemorder og terrorist fra Oslo vest la jo også vekt på å framstå som følelseskald både under ugjerningene og i rettssalen i Oslo Tinghus.