De er først og fremst barn

Norge diskriminerer enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år.

Det finnes en gruppe barn i samfunnet vårt som ikke har tilgang på den samme omsorgen og de samme rettighetene som andre barn.

Vi kaller dem «enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år», og omtaler dem dermed på en måte som er egnet til å skape avstand til dem og situasjonen de er i.

Men realiteten er at de er ungdommer som søker beskyttelse i Norge, uten sine foreldre, og som prøver å finne fotfeste i et nytt og ukjent land.

De er her alene. De har vært redde, alene, og skal nå håndtere overgangen til voksenlivet uten støtte fra sine nærmeste.

De trenger en omsorgssituasjon som kompenserer for alt de har mistet og alt de mangler, slik at de kan håndtere det vonde de har erfart, mestre utfordringene de nå står i, og ta fatt på veien videre med tryggere steg.

Den omsorgssituasjonen er vi i stand til å gi dem, for vi gir den til andre barn. Men regjeringen vil nå lovfeste at denne gruppen skal få et dårligere omsorgstilbud. Det kan ikke forbigås i stillhet.

Ulike omsorgstilbud

I Norge har barnevernet omsorgsansvaret for enslige mindreårige under 15 år, og alle andre barn under 18 år som ikke har foreldre som kan ta vare på dem.

Det stilles høye krav til barnevernets omsorgssentre når det gjelder barnefaglig kompetanse og bemanning, samt uavhengige tilsyn. Barn som er under barnevernets omsorg kan også ha rett til ettervern etter fylte 18 år, noe som er viktig for mange ettersom myndighetsalderen ikke markerer en magisk overgang til et voksenliv uten behov for oppfølging.

Samlet gir dette et system som kan ivareta både rettsikkerhet og barnas psykiske og psykososiale behov. Men de enslige mindreårige mellom 15 og 18 år, derimot, er ekskludert fra disse systemene.

De må bo på mottak med et helt annet nivå på omsorgstilbudet.

Så mens alle andre barn blir ivaretatt av barnevernet, skal denne gruppen bli ivaretatt av utlendingsmyndighetene (UDI). Som om de først og fremst er utlendinger, dernest barn. En slik differensiering av barn kan ikke Norge være bekjent av.

En diskriminerende praksis

Det følger av Barnekonvensjonen at enhver er et barn inntil fylte 18 år. I møte med barns behov har vi som samfunn store forpliktelser.

At den norske stat tillater seg å skille ulike mindreårige inn i ulike grupper, og hekte deres rettigheter på knagger som én spesifikk gruppe ikke rekker opp til, fører til at Norge diskriminerer barn.

Dette har staten fått internasjonal kritikk for, blant annet fra FNs barnekomité og FNs torturkomité.

Men våre myndigheter lar seg tilsynelatende ikke distrahere av internasjonal kritikk. I stedet lanseres begrepet «alderstilpasset omsorgstilbud» slik at det skammelige skillet kan rettferdiggjøres.

Problemet med dette begrepet er at det baserer seg på feilaktige antagelser. Omsorgstilbudet må tilpasses de faktiske behovene denne gruppen har, og ikke til alderen deres per se.

I Justisdepartementets høring som nå er ute, legges det til grunn at yngre barn har et «større behov for oppfølging enn eldre barn», og det hevdes at omsorgen som tilbys enslige mindreårige i alderen 15 til 18 år «er tilpasset for å møte behovene til denne gruppen». Det medfører imidlertid ikke riktighet dersom vi ser til forskning og erfaring.

I strid med kunnskap

Enslige mindreårige har høyere risiko for og forekomst av psykiske vansker, symptomene vedvarer over tid, og vanskene er ofte mer uttalt blant de eldre barna, sannsynligvis nettopp på grunn av forskjellene i omsorgstilbudet.

De eldre barna viser også mindre bedring enn de yngre når det gjelder angst og posttraumatisk stress over tid. I tillegg vet vi fra blant annet FAFO-rapporten «Et trygt sted å vente» at omsorgssituasjonen ikke er god nok under UDIs styring.

Det er med andre ord ikke riktig at omsorgstilbudet møter denne gruppens behov. Tvert imot er praksisen i strid med hvordan man vanligvis vil tilrettelegge for og følge opp barn som har opplevd store belastninger, og i strid med kunnskap om denne gruppen spesielt.

Skillet er med andre ord ikke bare diskriminerende, det er faglig sett umulig å argumentere for. Vi hadde aldri akseptert å gi et dårligere omsorgstilbud til andre foreldreløse ungdommer, men nå vil regjeringen altså lovfeste nettopp dette.

Jeg lurer på hvordan vi havnet her. Hvordan vi endte opp med å skille mellom barn og «barn». Og det i statlig regi.

De er først og fremst barn

Når barn søker asyl i Norge uten sine foreldre, er de norske myndigheters ansvar. Barn som har flyktet hit alene trenger beskyttelse og trygghet. De har allerede blitt hardt prøvet av livets brutalitet. Mange av dem har blitt eksponert for situasjoner og hendelser som har påført dem selv eller mennesker de er glade i, stor risiko og skade.

Barna har mistet, de har lengtet, de har fryktet og de har løpt. Nå er de her, og trenger at vi retter opp igjen den uretten de har blitt utsatt for. Ikke minst trenger de at det tilrettelegges for at de kan gjenfinne sine iboende ressurser og tro på seg selv, sine omgivelser og sin framtid. Det er i den daglige omsorgen og på arenaene der de unge lever sine liv, at integrering, psykososial rehabilitering og vekst kan finne sted. Vi kan gi dem det.

Vi ber ikke om mer, vi ber ikke engang om noe annet.

Vi ber bare om at disse ungdommene mellom 15 og 18 år ikke diskrimineres og at de mottar det samme nivået på omsorgstilbudet som andre barn.

Lovforslaget må skrotes

Den pågående høringsrunden bør møtes med massive protester og krav om at regjeringens lovforslag forkastes. Omsorgsansvaret for også denne gruppen barn må legges til barnevernet.

Vi kan ikke akseptere at Norge diskriminerer barn med åpne øyne, eller at dette forsøkes legitimert av et begrep som ikke er faglig fundert. Dette vil ta oss med ned en vei som kun kan lede samfunnet vårt til et dårligere sted.

I møte med barns behov skal vi aldri lukke øynene, vi skal ikke engang slå ned blikket.

Dette er ikke oss. Norge i 2020 vet bedre enn å diskriminere barn.

Enslige mindreårige asylsøkere er først og fremst barn som søker beskyttelse alene. Da må vi gi dem god nok omsorg i foreldrenes sted, uavhengig av alder og oppholdsstatus.