Blått lys brenner

Den som har fulgt norsk politikk en stund, vet at det er en stor tabbe å avskrive Erna Solberg. Hun har falt og reist seg igjen flere ganger. Rett før valget i 2009 måtte hun forklare hvorfor det gikk så dårlig på målingene. Da hadde Høyre 10,9 prosent. Tre måneder senere var oppslutningen nesten doblet.

Erna Solberg klarte kunststykket å forene alle de fire borgerlige partiene i ett, felles prosjekt før valget i 2013. Hun har maktet å regjere med rabulistene i Frp i over tre år. Meningsmålingene er kanskje ikke festkarameller, men Høyre holder seg stabilt og ikke så verst høyt. Dette er noen av grunnene til at det er risikosport å skrive gravskrifter over Solbergs tid som statsminister før regjeringen er offisielt erklært død. Men etter denne høsten ligger Solbergs store prosjekt så til de grader på sotteseng at det kan passe med et foreløpig utkast til hennes politiske testamente.

I 2013 gikk Erna Solberg til valg på slagordet «nye ideer og bedre løsninger». Bakenfor den ulne, diffuse framtoningen kunne man skimte et tydelig politisk prosjekt: Solbergs Høyre lovte å ta Norge trygt gjennom en økonomisk omstilling. Der Ap slet med entusiasmen og gode svar på framtidens utfordringer, ville Høyre skape et inntrykk av de hadde svarene på hva Norge skulle leve av etter oljen. De hadde nye ideer. De hadde bedre løsninger.

Et knapt år før valget er det trygt å si at Høyre ikke har levert på dette løftet. Ledigheten er ikke under kontroll, og den øker. Den ene delen av omstillingen, en nedgang for petroleumssektoren, er i full gang, selv om regjeringen gjør sitt ytterste for å forlenge oljealderen med nye utlysninger i den 24. konsesjonsrunden. Mandag meldte Stavanger Aftenblad at 27 rigger på norsk sokkel står uten kontrakter i 2017 og at dette alene setter 11.400 arbeidsplasser i fare. I stedet for en massiv satsing på industriell omstilling, fortsetter satsingen på fossil energi. Oljepengene pøses inn i statsbudsjettet som aldri før. Etter tre år med Erna Solberg som statsminister har vi fått det motsatte av det hun lovte: Vi er mer, ikke mindre avhengige av oljepenger. Vi er mer, ikke mindre sårbare for nedgang i petroleumssektoren. Vi har fått gamle, ikke nye ideer. Vi har fått dårligere, ikke bedre løsninger.

En av disse dårlige løsningene har vært den ensidige satsingen på skattekutt for å få fart i økonomien. Den suverent største og viktigste politiske enkeltsaken for den blåblå regjeringen har vært massive skattelettelser til de aller rikeste. I utgangspunktet var teorien at slike kutt skulle skape en dynamisk effekt som igjen skulle gi oss et sprekere næringsliv og flere jobber. Selv etter at den ene forskeren og økonomen etter den andre kunne fortelle at denne effekten er ikke-eksisterende, fortsatte Erna Solberg og finansminister Siv Jensen å insistere på at politikken virket. Vi fikk mer av det samme. Resultatet er økte forskjeller, inntektstap for staten, økt oljepengebruk og ytterst få nye jobber. En alvorlig bivirkning av denne politikken er at Høyre heller ikke leverer på et annet viktig valgløfte: Ansvarlig økonomisk styring. Det er Frp som har vunnet kampen om oljepengebruken. Den er rekordhøy. Det må svi for gode konservative å se at politiske utfordringer løses med en så ukritisk offentlig pengebruk, med dertil esende byråkrati. På Statsministerens kontor oppfattes denne kritikken som urimelig. Det voldsomme stupet i oljeprisen gjorde at omstillingen kom raskere og mer brutalt enn noen kunne forutse. Men det poenget burde betydd at man satte mer fart i omstillingen.

Heller ikke planene om massiv kommunesammenslåing har det blitt noe av. Norgeskartet består. Det tydeligste resultatet av denne reformen som skulle gi oss «robuste kommuner» er at vi har fått et særdeles robust Senterparti. Prestisjereformen fritt behandlingsvalg innen helsesektoren har foreløpig ikke tatt av, for å si det forsiktig. Siden ordningen startet i fjor har bare 278 pasienter benyttet seg av den, ifølge Dagens Medisin. Og innen sikkerhet og beredskap har kuttene i Forsvaret blitt så store at Forsvarssjefen varsler omfattende privatisering for å nå målene om 40 milliarder i effektivisering. Innen justissektoren er Høyre nesten like usynlige som Frps forsvunne statsråd på feltet, Anders Anundsen.

Det aller mest avgjørende for Erna Solbergs ettermæle etter denne fireårsperioden blir likevel utfallet av det pågående samarbeidskaoset på borgerlig side. Dersom hun skulle klare å samle de fire partiene til ny dyst og lege sårene som har oppstått i høst, vil det være et politisk mesterstykke. Da må hun lykkes med å overtale Venstre og KrF til å sikre Frp fortsatt makt, mest sannsynlig regjeringsmakt. Det kan hun oppnå ved å skape en historie om at Høyre og sentrum ansvarliggjør Frp og dermed hindrer en aggressiv og rabiat høyrepopulisme i Norge. Det blir ingen enkel oppgave. Dersom samarbeidet faller helt fra hverandre og KrF kapper fortøyningene til Høyre, vil det Solbergs byggverk ende som et politisk dødsbo. Det ser mørkt ut. Men Erna Solberg har overrasket før.

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen