Kultur

Barnevern til besvær?

Norge har undertegnet FNs barnekonvensjon og forpliktet seg til å beskytte barns rettigheter. Barnevernet er et viktig organ for å håndheve lovverket, men hvorfor opplever mange møtet med barnevernet som besværlig?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Norge har undertegnet FNs barnekonvensjon, samt utformet og vedtatt Lov om barn og foreldre – barneloven – og således forpliktet seg til å beskytte barns rettigheter. Barnevernet er et viktig organ for å håndhevelovverket.

MiRA-Senteret jobber tett med minoritetskvinner som er i kontakt med barnevernet, og mange av disse kvinnene ønsker å forstå på hvilket grunnlag norske myndighetermistenker dem for ikke å utøve tilstrekkelig omsorg for sine barn. En delav dem er arbeidsledige, noen er enslige mødre og andre har kort botid i Norge. Felles for dem alle er at de ofte mangler informasjon om barnevernets funksjon og om sine rettigheter og plikter som forelder i det norske samfunnet.

Engasjementet for barns rettigheter er fundamentalt viktig. Vi mener at norsk barnevernspolitikk mangler et helhetlig perspektiv på å styrke familier, og da særlig familier i krise, minoritetsfamilier som sliter og enslige mødre i en vanskelig livssituasjon. Gjennom MiRA-Senterets arbeid erfarer vi en praksis i mange barnevernssaker som ikke beskytter barn og foreldres menneskerettigheter. Tvert om utsettes både voksne og barn for enorme psykiske traumer som det er vanskelig å reparere i ettertid. En slik praksis er ikke til barnets beste. AdvokatThea Totlandog en rekke andre fagfolk gikk sammen om å sende en bekymringsmelding om barnevernet til regjeringen i juni 2015. De mente at barnevernsansatte mangletydmykhet og vilje til dialog. De skrev også at «det er viktig at folk tar inn over seg at barn som flyttes fra sine biologiske foreldre i omsorgsovertagelser ikke alltid får tilbud som holder mål hos fosterfamilier eller på institusjon. Mange ville hatt det bedre hos egne foreldre med hjelpetiltak og oppfølging» (Aftenposten, 10. juni 2015).

Omsorgsovertagelse av barn er en svært alvorlig hendelse. Mødre med minoritetsbakgrunn som er blitt fratatt sine barn forteller at livet deres er blitt snudd opp ned, og at de er blitt et helt annet menneske. Mange forteller at sorgen og tristheten har overveldet dem, og at de har mistet lysten til å leve videre uten sine barn. De føler at de kjemper mot et system som er autoritært, lukket og mangler respekt for deres oppdragelsesmetoder.Mange er i tillegg bekymret for konsekvensene når barna plasseres i etnisk norske fosterhjem, der de mister kontakten med sitt morsmål, sin kultur og sin flerkulturelle identitet. Familier med minoritetsbakgrunn erfarer også at barnevernet ofte motsetter seg å plassere barna hos slektninger eller familier med samme etnisk eller religiøs bakgrunn ved omsorgsovertagelse.

Dessverre viser statistikken at minoritetsbarner overrepresentert i barnevernet. Dette har sammensatte årsaker, der én del av bildet er at idealet for hva som er riktig barneoppdragelse er definert i henhold til en etnisk norsk norm uten særlig rom for forskjeller. Vi mistenker også at terskelen for å sende bekymringsmelding er lavere når det gjelder minoritetsbarn enn andre barn, og at det skal mindre til for at barnevernet iverksetter akutt omsorgsovertakelse overfor barn med annen bakgrunn enn etnisk norsk.De langvarige psykiske belastningene som en omsorgsovertakelse medfører har også enorme samfunnsøkonomiske konsekvenser som vanskelig lar seg forsvare.

Det er vår mening atprivatiseringen av omsorgstjenestene er en problematisk side ved dagens barnevernspolitikk. Det erenkeltesom tjener store penger på barnevernsarbeid, og ifølge Bufetats årsrapport fra 2013, kan døgnprisen for barn ligge på nærmere 20.000 kroner pr. døgn. Ved enkelte tilfeller med spesielt krevende problematikk kan døgnprisen være opp mot 25.000 kroner.De private leverandørene står for omlag halvparten av institusjonsdriften og en tredjedel av fosterhjemmene. Ifølge rapporten har andelen private fosterhjem steget betydelig de siste årene, mens forholdet mellom statlige og private institusjoner er forholdsvis stabil. Det er ikke urimelig å påstå at jo flere barn som sirkulerer i barnevernet, jo mer penger tjener disse institusjonene og fosterhjemmene. Barnevernet er en viktig institusjon for å sikre barns rettigheter, men vi er bekymret for en slikmarkedsrettetutvikling av barnevernstjenestene.

Vi mener alle barn skal beskyttes mot vold og omsorgssvikt, samtidig som det må settes i gang flere tiltak for å styrke den biologiske familiens evne til å ta vare på egne barn. Man kan ikke forvente at minoritetsfamilier fra andre oppdragertradisjoner skal beherske den norske omsorgsmodellen over natten. Vi mener også at barnevernsarbeid må være transparent, særlig ved omsorgsovertagelsessaker. Uavhengig av hva som har skjedd i en konkret situasjon, må foreldre få tilstrekkelig hjelp til å belyse sin versjon av saken. Dette krever at barnevernet innhar nødvendig kulturkompetanse, bruker kvalifiserte tolker der det er nødvendig, viser respekt for andre verdier enn de tradisjonelt norske og bygger tillit gjennom troverdig veiledning og støtte. Det er vårt håp at barnevernet bruker mer ressurser på åstyrke det forebyggende arbeidet og finne alternative løsninger, og tyr til omsorgsovertagelse kun som absolutt siste utvei.

Mer fra: Kultur