Ap taper helsedebatten

Arbeiderpartiet begår en stor feil når de angriper høyresidens markedsløsninger i helsesektoren, og samtidig hegner om helseforetakene. Det er virkelighetsfjernt, dumt og river ned tilliten til partiet.

Det begynte så bra. Aps mest suksessfylte samfunnsbyggende prosjekt i etterkrigstiden, det offentlige helsevesenet, er kjennemerket på den norske velferdsmodellen. Ap vant enhver diskusjon om helse. Men etter foretaksreformen i 2001 har helsepolitikken blitt svært krevende for partiet i møte med velgerne. Over hele landet utkjempes det jevnlig harde kamper om sykehusenes framtid. Opprøret mot helseforetakene handler om folks grunnleggende behov for gode helsetjenester, fravær av lokal forvaltning, og om ansatte og pasienter som overkjøres av forretningsdrift og myndighetenes lønnsomhetsfokus. I denne viktige politiske saken, har Ap havna på feil side av streken.

Helseforetak har gjort helsepolitikk til en tapssak for Ap. Omdannelsen fra sykehus til helseforetak i 2001 innebar tre avgjørende endringer i måten det offentlige helsevesenet i Norge ble organisert, finansiert og styrt på. Et helseforetak er ikke et sykehus.

Den første endringen var at eierskapet til sykehusene ble sentralisert fra fylkeskommunen til staten. Dette trenger ikke å være et problem. Den andre endringen var at budsjettstyringen og kontantregnskapet ble byttet ut med forretningsregnskap. Dette er et stort problem. Istedenfor å ha regnskapssystemer med informasjon om hvordan offentlige bevilgninger ble brukt, innebar overgangen til forretningsregnskaper at informasjon om verdier og lønnsomhet ble prioriteringsredskaper for styringen av det offentlige helsevesenet. Det tredje elementet ved omorganiseringen til helseforetak, var at folkevalgt styring ble byttet ut med konsernstyrer. Dette er et problem som Ap nå vil løse med å ha politikerne i konsernstyrene.

Mens et sykehus skal imøtekomme befolkningens behov for helsetjenester, skal et helseforetak gjøre det som er lønnsomt. Uavhengig av om politikerne sitter i konsernstyrene eller ikke. Det ligger i kortene at denne organisasjonsformen, helseforetak, der man går langt i å imitere lønnsomhetsfokuset i forretningslivet, produserer andre avgjørelser og prioriteringer enn det et folkestyrt, budsjettfinansiert sykehusvesen ville gjort. Sagt på en annen måte: Foretaksmodellen egner seg for helt andre virksomheter enn til å forvalte fellesskapets skattemidler til å utføre viktige kompliserte samfunnsfunksjoner.

Møre Ap foreslo på Ap sitt landsmøte nylig et oppgjør med helseforetaksmodellen. Svaret fra Ap-ledelsen er å hegne om helseforetakene, men åpne for mer «demokratisk styring». Slik villedes Aps egne tillitsvalgte og velgere med tilsløringer om hva formålet med helseforetaksmodellen reelt sett er. For dette går ikke i hop.

Omgjøringen av sjukehus til helseforetak er det viktigste virkemiddelet for å snu pasientprioriteringen bort fra politisk styring og helsefaglige vurderinger, og over mot lønnsomhetskriterier. Årsakene til manglende demokratisk styring, butikktenkning og overkjøring av ansatte og pasienter, er helseforetaksmodellen. Ikke noe anna.

Helsepolitikk kan bli en vinnersak for Ap. Den eneste muligheten er en tydelig grenseoppgang mot markedsstyringen av sykehusene. Hva betyr det? At helseforetakene må skrotes. Ingen vei utenom.

Alternativet til helseforetak er at:

1. Lokal folkevalgt styring av helsepolitikken. Sykehusene må styres av folkevalgte i fylkeskommunen.

2. Offentlige bevilgninger må brukes i tråd med politiske målsettinger for helsesektoren. Lønnsomhetsregnskap og forretningsstyre må avvikles. Kontantregnskap og budsjettstyring innføres.

3. Mål- og resultatstyringsregimet må avvikles. Ansatte må gis tillit og mulighet til å gjøre jobben ut ifra sine faglige vurderinger.