STRÅLENDE FORNØYD: Senterpartiets leder, Trygve Slagsvold Vedum, var strålende fornøyd med valgdagsmålinger på 10-tallet mandag kveld. Her fra partiets landsmøte tidligere i år.

Å virke, men ikke synes

De velbemidledes makt og privilegier er ofte usynlige, i alle fall for dem selv.

«Det går et spøkelse gjennom Europa: Den høyere funksjonærens spøkelse».

Ordene tilhører den svenske forfatteren og sosialdemokraten Göran Greider. I hans nye bok, «Liten bergspredikan för socialister», beskriver han hvordan klassesamfunnet har vendt tilbake i vårt naboland. Når han velger å trekke veksler på Det kommunistiske manifestet Marx og Engels skrev for drøye 170 år siden, er det delvis fordi han mener vi har vært vitne til et radikalt systemskifte, denne gangen fra oven. Men det er også fordi de høyere funksjonærene – en gruppe mennesker som «är vid god hälsa, lever länge och har hög lön» – i dag forvalter en nærmest usynlig form for makt.

Som gruppe står de høyere funksjonærene sjelden fram med tydelige og kollektive krav. Like fullt har de hatt et enormt politisk gjennomslag de siste tiårene. Som gruppe framstår de som ubestridte globaliseringsvinnere: Deres allerede høye lønninger har fortsatt å øke, langt mer enn for befolkningen ellers, og gjerne gjennom et individualisert lønnsforhandlingssystem. Samtidig har de fått tilgang på billigere varer, reiser og ikke minst tjenester, gjerne utført av et utenlandskfødt serviceproletariat. Den høyere funksjonæren «är liksom osynlig men utgör ändå normen för en rad politiska beslut», skriver Greider. Den høyere funksjonæren er en aktør som «tunga politiska instanser lyssnar på och som står i en nära relation till den kapitalägande samhällsklassen». De virker i det usynlige, både fordi de deler sin sosiale verden med andre som likner på dem selv, og fordi deres livsvilkår, verdier og ideologi i offentligheten framstår som nøytrale, normale og nærmest hevet over den interessekampen andre står i.

Den danske forfatteren Lars Olsen er inne på noe av det samme i sin siste bok «Det forsvundne folk». Han peker på det paradoksale i at også arbeiderklassen er blitt vanskeligere å få øye på de siste årene, både fordi den er «skrevet ud af vores kollektive fortælling», og fordi beslutningstakerne og meningsdannerne er så lite eksponert for arbeidsfolks erfaringer i sine analyser av tingenes tilstand. Olsen hevder dette får dramatiske realpolitiske virkninger, som når politikere med akademisk bakgrunn stadig vekk reformerer utdanningssystemet i akademisk retning, eller når de foreslår å forlenge pensjonsalderen med flere år. «Det er seniorerne fra den højere middelklasse, der er blevet normalbilledet», skriver Olsen om det som har skjedd med det danske pensjonssystemet. «Det sætter rammen for skæve reformer. Den meningsdannende og beslutningstagende elite kigger rundt i deres bekendtskabskreds. Seniorer er nogle, der realiserer sig gennem jobbet – eller hygger sig på golfbaner og jordomrejser. Selvfølgelig kan de tage et par år mere».

Dansk LO forsøker, sammen med blant annet søsterforbundene til Fellesforbundet og Fagforbundet, å utfordre denne klassemessige blindsonen. Nylig la også Arbejderbevægelsens Ervhvervsråd fram tall som viser at faglærte og ufaglærte arbeidere rammes av smerter på jobben tre ganger så ofte som akademikere, noe som både påvirker hvor lenge man kan stå i jobb, og om man kan tilbringe sine siste år uten å plages av slitasje- og muskel- og skjelettplager. Fagbevegelsens kamp ser ut til å bære frukter, i alle fall i befolkningen: I en meningsmåling som ble gjort på tampen av fjoråret, sa hele 72,6 prosent av danskene seg enige i at pensjonsalderen bør avhenge av hvilken bransje man jobber i, og hvor tidlig i livet man kom inn på arbeidsmarkedet.

Hvordan står det så til i vårt eget land? De siste ukene har mange journalister og kommentatorer moret seg med å peke på hvor misforstått det er å snakke om eliter i det norske samfunnet, og om hvor «populistisk» særlig Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum er fordi han snakker om eliter i Norge. Et oppslag i Klassekampen i romjula, der Vedum påpekte viktigheten av å beholde jordinga som politiker ved å tilbringe tid sammen med naboer og venner, ikke snike i køen selv om han kunne, og være ute blant folk uten en mur av rådgivere rundt seg til enhver tid, ble på Dagbladets podkast om politikk utlagt som at han er «helt skamløs på hvordan han regisserer dette her». Vedums forsøk på å begrense skadevirkningene av et liv i bobla på Stortinget ble til og med sammenliknet med milliardærarvingen Donald Trumps selviscenesettelse som en mann av folket.

Magnus Forsberg: Kan de ikke bare spise aksjer?

Omtrent samtidig brakte samme avis et intervju med Erna Solberg om at de ti prosent rikeste nå eier mer enn 2,5 millioner nordmenn til sammen. Der framhevet statsministeren det «at flere deltar i eierskap i Norge», også på børsen, som et viktig mottiltak mot økende klasseforskjeller. Nationen kunne omtrent samtidig melde om det bor flere statlige styreledere på ett postnummer bak Slottet enn i hele Nord-Norge, og at «sentraliseringen har blitt sterkere under Solbergs regjering». Herværende avis kunne på sin side skrive om utviklingen i en av de viktigste institusjonene vi har for å avdekke og bekjempe klasseforskjeller i Norge, Folkehelseinstituttet. Etter at regjeringen iverksatte sin såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform i 2015 har om lag 200 ansatte ved instituttet måttet gå. Samtidig har antallet lederstillinger økt med nesten 20 prosent, fra 71 til 84.

Antallet ledere med over én million kroner i lønn har i det samme tidsrommet økt med over 80 prosent, fra 16 til 29, og direktøren tjener 193.000 kroner mer enn for tre år siden. «Forklaringen» er at andre i tilsvarende stillinger tjener såpass bra. Denne logikken, som er så utbredt i de høyere funksjonærenes og næringslivsledernes verden, trekker både politikken, byråkratiet, organisasjonslivet, ja til og med fagbevegelsen med seg om den ikke utfordres. Det er alvorlig, fordi det skaper sosiale og mentale barrierer og grøfter, som vil gjøre det svært krevende å gyve løs på den største, kollektive utfordringen vi som mennesker noen gang har stått overfor: En klode som truer med å bli ubeboelig for svært mange mennesker og dyr.

«Når flyene flyr lavt over boligfeltet, sier folk: ‘Se der er pariserne, de som kan dra på ferie’», sier en av de gule vestene som er sitert i januarnummeret av Le Monde Diplomatique. De som har mye makt og rikdom, er gjerne blinde for sine egne privilegier. Men de gjør klokt i å huske at de faktisk ikke er usynlige.