Nytt år, nye muligheter!
Eller i hvert fall akkurat de samme mulighetene som i fjor. For når 2019 nå begynner for fullt er det nok av folk som ser sitt snitt til å gjenta akkurat det samme de sa i 2018. Og 2017. Og så videre. I år! I år blir det sommerkroppen. I år blir det shoppestop. I år skal jeg la bilen stå litt oftere.
Så er det selvsagt ikke et problem med vanlige folk som ønsker å være en litt bedre versjon av seg selv. Problemet er alle de som prøver å hjelpe.
For selv om det nye året knapt har stablet seg på beina har vi allerede kunnet lese et titall artikler med råd om hvordan du kan forbedre privatøkonomien din i 2019. Dersom du noen gang har lest en artikkel med økonomiråd, så høres det sikkert kjent ut. Du burde ikke ha forbrukslån, for rentene er dyre. Du burde ikke betale for Netflix-abonnement dersom du ikke bruker det. Det samme gjelder forresten for treningsabonnementer, så kanskje du skal droppe de 12 månedene med bindingstid på SATS Elixia. Og apropos trening, visste du at det kan hjelpe på vekttapet om du spiser færre kalorier og trener av deg flere? Spis færre kalorier enn du forbrenner. Bruk mindre penger enn du har. Tenk at det virkelig er så enkelt!
Fattigdom: Tid for almisser i "Lykkelandet"
Felles for de pengerådene man får over nyttår er to ting: De er enkle og teknisk sett «riktige», men samtidig er det ikke så mye hjelp i dem. De gir deg ikke verktøyene du trenger for å nå målene dine.
En som har prøvd seg med litt lettvint økonomirådgivning er statsminister Erna Solberg. Rett før jul publiserte Statistisk sentralbyrå tall som viser at de rikeste i landet stadig blir rikere, og at ti prosent av befolkningen nå eier over halvparten av Norges samlede formue. I et intervju med Dagbladet i romjulen forklarte Solberg den økende ulikheten med utviklingen på børs, og slo fast at «løsningen er at flere deltar i eierskap i Norge, ikke bare ved å eie egen bolig, men også gjennom eierskap i verdiskapningen i Norge».
Det var mange som tolket statsministeren i verste mening. Kan ikke de fattige bare kjøpe noen aksjer da? Sammenligningene med Marie Antoinettes angivelige frase «kan de ikke bare spise kake» satt løst. Og selv om noe nok skyldtes vrang vilje, så var ikke formuleringen fra statsministeren særlig heldig. Hun burde kanskje ikke brukt akkurat de ordene.
Men Erna Solberg tar jo ikke feil. «Løsningen» på at de fattige eier for lite er at de bør eie mer! Problemet er bare at Solberg avsluttet resonnementet der. Redusert ulikhet gjennom større fordeling av eierskapet er ikke veien til målet, det er målet.
For det er ofte en grunnleggende feil i hvordan vi snakker om økonomi. Den fremste fanebæreren for denne feilen har de siste årene vært USAs president Donald Trump. Gode børstall og en svevende Dow Jones har gjentatte ganger blitt trukket fram som beviser for at «økonomien» går så det griner. Dette til tross for at de rikeste ti prosent av amerikanere eide 84 prosent av aksjeverdiene i 2016.
For dem som befinner seg lenger ned på den økonomiske rangstigen er aksjemarkedet et helt annet dyr enn for de rike. Når børsene suser merker vanlige arbeidere lite forskjell på lommeboka. Når børsene krasjer mister de jobben.
Det finnes en parallell i den populistiske motstanden mot frihandel og handelsavtaler. Det hjelper lite om det genereres aldri så mange verdier av handel når verdiene stadig samles på færre hender. På samme måte som det ikke hjelper at «økonomien» går bra dersom folk ikke får delta i den.
Her hjemme er det ikke like ille som i Amerika. I hvert fall ikke ennå. Men det er ille nok. Hvis børsene skal være værhanen for god og dårlig økonomi holder det ikke å si at flere må delta. De må gis muligheten. Når lønnsutviklingen er treg, boligprisene har skutt i været og barnehageprisene stadig økes må man finne bedre løsninger enn å be folk om å investere litt mer i indeksfond. Dessuten har ikke børsen vært vår venn de siste månedene, og for en familie som lever fra lønning til lønning er det nok lite forlokkende å sette sine sparepenger i noe som kan være verdt mindre når neste krise inntreffer og de trenger likviditet. Selv om pengene kanskje kan doble seg på ti–tjue hypotetiske år.
For Erna Solberg har jo til sjuende og sist rett. Det er et enormt og økende problem at det skjer så mye verdiskapning som vanlige folk ikke får ta del i. Men man løser ikke slike samfunnsproblemer på individnivå. Man får ikke folk ut av fattigdom ved å be dem spare litt smartere. Hvis statsministeren mener at ulikheten bør ned, samtidig som ulikheten vokser, da må hun legge om kursen. En politikk som fører til stadig større ulikhet er enten feilslått eller villet.
Barn: Fattigdommen må fram i lyset
For det statsministeren virkelig fortjener kritikk for, er at løsningen hennes ikke er en løsning. Den er bare et mål. Veien til målet er en omfordelingspolitikk som hun så langt har vist seg helt uvillig til å føre.