VANSKELIG: Den neste amerikanske administrasjonen står overfor en rekke dilemmaer i Syria-spørsmålet, blant annet fordi Russland er involvert i samme område. Her fra et møte mellom Hillary Clinton og Russlands utenriksminsiter Sergej Lavrov, da Clinton var utenriksminister i 2012. FOTO: FRANK AUGSTEIN/NTB SCANPIX

Å temme en hauk

Hillary smeller ikke med dørene i Syria-spørsmålet. Og hun har sine grunner til det.

Vi kan trygt si at 2016-valgkampen i USA har vært noe for seg selv. At det kan gå hardt for seg i jaget etter velgerne, er ikke noe nytt. Kandidatene og deres støttespillere banker løs på hverandre, og på motstanderens politikk og forslag. Det kan blir hett, men stort sett dreier det seg om innhold. I år har dette vist seg å være en mer krevende øvelse enn vanlig, noe som først og fremst skyldes at én av kandidatene har ført en kampanje hvor form, ikke innhold, har dominert.

Et saksfelt som knapt har blitt viet oppmerksomhet, er utenrikspolitikken. Utenrikspolitikk blir regnet som et av de mer komplekse saksområdene. I hvilken som helst valgkamp vil det dermed være krevende for kandidatene å presentere velgerne detaljerte synspunkter og tanker om et utenrikspolitisk problem eller utfordring. Forskningen viser også at amerikanske velgerne tradisjonelt plasserer utenrikspolitiske spørsmål lavt på lista over saker som er med å avgjøre hvem det er de vil stemme på. Det er med andre ord få velgere som saumfarer kandidatenes program for å finne ut hvilken type utenrikspolitikk de vil føre. Snarere ser det ut til å være slik at velgerne finner og bestemmer seg for den kandidaten de liker, og så gjør de dennes utenrikspolitiske tanker og meninger til sine.

Likevel kunne man forventet at den utenrikspolitiske debatten hadde preget valgkampen mer. USA står overfor noen virkelig betydelige veivalg, som i bunn og grunn handler om hvilken rolle USA skal ha i verden – og hvordan dette kan best sikres. I tillegg er Hillary Clinton en presidentkandidat som har svært omfattende erfaring på det utenrikspolitiske feltet. Fra sine sivile stillinger, både som førstedame, senator og utenriksminister, har hun opparbeidet seg mye erfaring også med militære spørsmål.

Det er nettopp hennes mangeårige rolle i amerikansk politikk som gjør at det virker som mange analytikere har det helt klart hva slags utenrikspolitikk president Clinton vil føre: hun vil videreføre mye av Obamas politikk, men være langt mer villig til å bruke amerikansk militærmakt. Kort sagt, Hillary forventes å være mer av en utenrikspolitisk hauk. Gjennom å peke på hennes støtte til Irak-krigen, til troppeøkningen i Afghanistan og intervensjonen i 2011, lander mange på konklusjonen om at Clinton vil føre en mye mer aggressiv Syria-politikk enn Obama.

Disse antakelsene må basere seg på hennes historie, for realiteten er at heller ikke Clinton har gjort mye for å fremheve sine visjoner og planer i utenrikspolitikken gjennom valgkampen. Om Syria har hun har gjentatt at hun vil gjøre mer enn Obama, gjennom å forsøke å opprette en såkalt «flyforbudssone» over Nord-Syria og en sikker humanitær sone som folk kan flykte til, samt å bevæpne allierte kurdiske militser. Men hvordan hun skal gjøre dette, er hun mer vag på. Hillary smeller ikke med dørene i Syria-spørsmålet, snarere sniker hun seg ut og lister seg vekk. Og hun har sine grunner til det. For det første er Obama en nyttig stemmesanker blant grupper som Clinton selv sliter med å oppnå tillit i. For det andre er det liten appetitt for et nytt militærengasjement i Midtøsten blant amerikanere flest.

Det er først og fremst i den amerikanske utenrikspolitiske eliten i Washington D.C som står bak det økende presset om at USA må «gjøre noe» i Syria. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Men dersom instinktet som maner til handling ikke er koblet tett sammen med klare tanker om hvordan dette «noe» skal følges opp i neste trekk – så er det stor fare for at ting blir verre, ikke bedre i det lange løp. Og Syria-krisen, slik den ser ut i dag, egner seg ikke for enkle analyser, hvor aktører uten videre kan plasseres i kategorien «hauk» eller «due». Det Syria byr på, er en bøtte full av vanskelige dilemmaer. Dette er realitetene for den sittende administrasjonen, og det vil være det for den neste.

En flyforbudssone i Syria, for eksempel, oppstår jo ikke på magisk vis av seg selv. Skal den ha noen effekt, må den håndheves av amerikanerne. Dette innebærer å skyte ned fly som utfordrer det aktuelle luftrommet. Amerikanerne vil antakelig ikke nøle med å skyte ned et syrisk fly, men hva hvis flyet ikke var syrisk, men russisk?

At Putin vil benytte en slik anledning til å teste amerikanernes vilje, virker ikke helt urimelig. Og den dagen dette skjer, da står den amerikanske presidenten ovenfor et valg som ikke bare handler om Syria, men om en direkte militærkonfrontasjon mellom USA og Russland. Ikke på noe tidspunkt siden slutten på den kalde krigen har stormaktene vært nærmere kollisjon enn de er i dag. Og for dem som tror (og håper) på at Hillary vil bringe mer amerikansk militærmakt inn i Syria, må også et slikt scenario være en del av analysen. Vil USAs involvering bidra til å ende krigen? Neppe. Vil det kunne gjøre den enda lengre, og enda blodigere, og kanskje også enda mer geografisk omfattende enn den er i dag? Meget mulig. Tanken på disse konsekvensene kan være nok til å temme en hauk.