Å snakke seg imellom

Kunst og kultur pakkes inn i utilgjengelig språk, og driver mennesker vekk fra opplevelser og prosjekter.

Som teaterutøver blir jeg invitert av Universitetet i Østfold til å søke på deres treårige stipendiatprogram. For en prosjektbasert kulturarbeider, med uforutsigbar og sporadisk inntekt, er det aldri uinteressant med jobbannonser som tilbyr deg en stabil inntekt.

I dette tilfellet over tre år, for å drive med det du kan og brenner for. Så med oppriktig nysgjerrighet og interesse, klikker jeg meg inn på stillingsannonsen.

Annonsen er selvsagt på engelsk.

Les også: «Universitetsaulaen er en del av vår felles eie. Det handler UiO i strid med»

Enhver utdanningsinstitusjon med respekt for seg selv henvender seg jo internasjonalt. Kvalifikasjonene som kreves for å søke er relevant mastergrad eller dokumentert kunstnerisk praksis på masternivå, innenfor feltene performance, teater, koreografi, scenografi, også videre.

Jeg er kvalifisert, men jeg klarer bare ikke å forstå hva det er jeg her er kvalifisert til. Jeg har bodd mange år i Storbritannia, studert og jobbet på et engelsk universitet, og jeg er gift med en brite. Likevel skjønner jeg ikke det jeg leser.

«We are inviting artists to apply for a research fellowship with a focus on roots in indigenous knowledge systems, who have developed artistic practices across or inside political and cultural borders. This generally refsers to culturally specific artistic perspectives which deal with displacement and strategies of fragmentation and recovery, developing parallell to, in resistance of and in some cases, existing prior to dominant cosmologies or structures (..)

Finnes det noen scenekunstnere som føler seg kallet av denne teksten?

Er det noen som jobber med å skape kulturuttrykk for et publikum som tenker «Yes, endelig! Indigenous knowledge systems, strategies of fragmentation and recovery, displacement, cosmologies and structures! Det er jo akkurat det jeg holder på med».

Eller er det en annen, mer akademisk type utøvende kunstnere man her henvender seg til, som har spesialisert seg på dette språket som beskriver og teoretiserer kulturuttrykk?

Det er muligens et eksklusivt språk, som denne gjengen, hvis de finnes, snakker seg imellom? Som ikke er ment for oss vanlige kulturarbeidere, men for seminarer, foredrag, rapporter og avhandlinger? For forskningsmiljøer fremfor fagmiljøer?

Les også: Han hadde egentlig ingen planer om å leve av teater og film. Nå står flust av priser på hylla hjemme

I så fall kan man jo spørre seg, hvorfor holder utdanningsinstitusjoner på med denne interne dialogen, hvor de snakker om kunst og kultur til seg selv på et språk som bare de forstår?

Hvorfor får de midler til å opprette slike stipendiatstillinger, som en hel haug utøvende kunstnere kunne fylt med interessante, meningsfulle, lærerike, forskende og utforskende prosjekter, hvis de ikke evner eller ønsker å gjøre disse stillingene attraktive og tilgjengelige for et bredt spekter av utøvere også utenfor de akademiske institusjonene, der de fleste av oss faktisk opererer?

Som utøvere reflekterer vi kontinuerlig over det vi driver med. Vi diskuterer premissene for scenekunsten og vi ønsker å være relevante. Refleksjon, diskusjon, evaluering og rapportskriving er selvsagte elementer i de fleste scenekunstprosjekter.

Heldigvis.

Det gjør oss bevisste på hva vi holder på med, og om prosjektene våre har noe for seg. Det er viktig å skrive om prosjektene, men skrivingen om prosjektene er ikke viktigere enn prosjektene.

En forestilling er en opplevelse, som kan berøre og berike, opprøre og provosere og alt og ingenting imellom.

For oss som jobber med å skape forestillinger for et publikum, så er det opplevelsen, ikke språket som beskriver opplevelsen, som er viktigst. Ikke alle kulturopplevelser kan eller bør for den saks skyld reduseres til ord, særlig ikke hvis ordene og språket virker fremmedgjørende og utilgjengelig og ikke treffer.

Les også: «Mest sannsynlig kommer jeg til å få jobber basert på utseendet mitt»

Problemet med å pakke kunst og kultur inn i utilgjengelig språk er at det kan drive mennesker vekk fra opplevelser og prosjekter de kunne hatt glede av eller noe å bidra med i.

På samme måte vil det å pakke inn språket i en stillingsannonse for et stipendiatprogram, som i utgangspunktet representerer en utviklende og attraktiv mulighet for både kunstnere og universitet, i et utilgjengelig språk, også kunne være med på å drive kvalifiserte kandidater bort fra å søke, fordi det rett og slett ikke ser ut som noe som angår dem.

Det blir spennende å se om University of Østfold finner riktig kandidat, med antikolonialistiske kunstneriske perspektiver og adekvat kompetanse innenfor strategier for fragmentering og gjenoppretting, tvangsfraflytting, kosmologer og strukturer.

For en alminnelig teaterutøver oppleves det imidlertid søkt å skulle søke på denne stipendiatstillingen.