Sumaya er en klar stemme i debatten om integrering og diskriminering og har skrevet flere viktige og kritiske innlegg i ulike medier. For noen er dette overraskende, fordi man er av den oppfatning at hvis du bærer hijab og er praktiserende muslim, kan du ikke være feminist eller for likestilling. Sumaya-saken viser at mange vil begrense ytringsrommet for unge muslimske kvinner og innskrenke deres rett til å ytre seg om diskriminering i det norske samfunnet. Mye kan tyde på at det for mange nordmenn kan det være enklere å støtte unge muslimske kvinner som gjør opprør mot sine egne undertrykkende miljøer og brenner hijaber, enn muslimske kvinner som gjør opprør mot rasisme og diskriminering. Derfor blir Sumayas stemme farlig, fordi hun vender speilet mot det norske samfunnet og viser oss den ubehagelige sannheten om hvordan rasistisk diskriminering preger hverdagen til mange minoritetsungdommer i dag.  

MiRA-Senteret har helt siden 70-tallet satt fokus på at minoritetskvinners kamp for likestilling er flerdimensjonal. Dersom den tradisjonelle kvinnebevegelsen skal være inkluderende må også den sette fokus på rasisme som undertrykkingsmekanismen og økende grad av islamofobi i det norske samfunnet.  Sumaya-saken illustrerer flerdimensjonaliteten hvor kjønn, religion og hudfarge i samspill påvirker minoritetskvinners frigjøringskamp i Norge, i hvilke rom de kan ytre seg, og hvordan deres ytringer blir kneblet i offentligheten hvis de opptrer utenfor stereotypiske roller som er tildelt dem av majoritetssamfunnet.

Sumaya blir i sin frigjøringskamp trakassert for å ytre sine meninger fordi hun er en ung kvinne, svart og muslim.  Hetsen hun har mottatt er rasistisk kjønnstrakassering. Mange i majoritetssamfunnet vegrer seg for å bruke rasisme-begrepet fordi en er redd for å stemple de som trakasserer, som rasister. Til sammenlikning er vi ikke redd for å stemple menn som trakasserer kvinner som mannssjåvinister eller overgripere. Dette har mangfoldet av saker og reaksjoner på metoo-kampanjen vist. Men når det gjelder rasistisk kjønnstrakassering er man altså mer forsiktig med valg av ord. Dette er et paradoks all den tid Sumaya blir utsatt for grov kvinneundertrykkende hets. Vi som samfunn må kalle ting ved sitt rette navn og innse at dette handler om grov rasistisk kjønnsdiskriminering.

Rasistisk kjønnsdiskriminering er ikke Sumayas problem. Det er et samfunnsproblem, og ikke minst er det alle feministers problem. Derfor er det svært viktig at mange unge feminister nå tar til motmæle mot hetsen og slår ring om Sumaya. Samtidig som vi gjør dette, må vi bevisst fortsette å bygge den antirasistiske feminismen. På denne måten kan alle unge kvinner som Sumaya få sin rettmessige plass i et offentlig ytringsrom fritt for rasistisk sjikane og hets og fortsette å kjempe for sine rettigheter. Saken minner oss om at feminisme er en rettighetsbevegelse og den er for alle, også for kvinner med hijab.

Det er nå viktig at alle unge kvinner deltar i 8. mars-makeringen over hele landet og viser at, til tross for trusler og hat fra ekstreme krefter, vil vi ikke godta at noen motarbeider det mangfoldige og likestilte samfunnet hvor alle kan kjempe for sine rettigheter og ytre seg fritt. Kravet er at ingen kvinner eller unge jenter, verken med eller uten hijab, skal trues til taushet. Fordi disse stemmene stilner ikke.

Gratulerer med en antirasistisk og feministisk 8. mars.